24.03 skulle mamma ha fylt 57 år. Jeg sitter sammenkrøket i sofahjørnet og kjemper mot tårene samtidig at jeg kjenner på et enormt savn. Det er vanskelig å skrive og dele et sårbart innlegg der jeg må sette ord på ting. Det er uvirkelig for meg å forstå at jeg ikke lengre har en mamma.
I dag er det 5 år siden hun tapte kampen til kreften og vi måtte ta farvel.
Det er fremdeles uvirkelig, at jeg som 23 åring skulle miste mammaen min til sykdom så tidlig. Savnet er ubeskrivelig stort. Etter hun gikk bort, etterlot det et stort hull i hjertet mitt som aldri kan fylles. Den vanskeligste delen var ikke å ta farvel, det vanskeligste er å lære og leve uten henne.
Jeg glemmer aldri den telefonsamtalen da hun fortalte meg at hun hadde fått kreft. Jeg glemmer aldri de ordne som boret seg fast i hjernen. Jeg glemmer aldri hvordan kreften tok over. Alt dette må jo være en drøm? et mareritt? Jeg tok meg selv i å klipe meg i armen, og brast i gråt. Det å høre mamma si at hun hadde fått kreft, gjorde meg uvel.
Å miste mamma har vært det tøffeste jeg har gjennomgått, og tøffeste kampen å leve med sorgen og tomrommet. Dette var ingen drøm, dette var virkeligheten, dette var begynnelsen på et mareritt.
Vi mistet vår aller kjæreste mamma, det er forferdelig urettferdig og vondt siden dager hvor jeg opplever noe, skulle jeg ha gjort hva som helst for at hun fikk oppleve det sammen med meg. Jeg savner å krype i armkroken din når jeg trengte deg samt savner den omsorgen og kjærligheten du ga.
Sorgen er med meg hver eneste dag, jeg må lære å leve med det og håndtere det på min måte.
Jeg har skrevet et innlegg om dette før på bloggen min, og vil gjerne skrive det igjen. Etter at livet ble snudd opp ned da mamma fikk kreft, og fikk oppleve kreften på nært hold, fikk jeg angst og depresjon. Jeg måtte tilslutt oppsøke hjelp.
For noen år siden var jeg i en mørk depresjon som jeg aldri trodde at jeg skulle klare å komme meg ut av. På den tiden hadde jeg tatt pause fra jobben da jeg ikke var i stand til å jobbe. Jeg lå lys våken hele natten, tankene tok fullstendig overhånd, skapte kaos og uro. Jeg var psykisk sliten og trist hele tiden. Depresjonen tømte meg for energi, og motivasjon til å gjøre noe var borte. Det ble vanskelig for meg å gjøre det en trenger å gjøre for å føle seg bedre. Hvordan skulle jeg ta tak i meg selv og snu om til det positive når alt bare var mørkt og trist? Jeg så ingen lys i tunnelen. Alt var bare mørkt og trist, og jeg fungerte ikke. Jeg følte meg ensom og alene. Jeg hadde vanskeligheter å snakke med familien min om depresjonen. Jeg følte at jeg var til bry da det var mer enn nok med sykdommen til mamma. Det å ha sykdom i familien ble for tøft for meg, jeg fikk en psykisk knekk. Det rammer ikke bare en person, men det rammet hele familien. Når situasjonen gikk i en berg og dalbane ble det en del mye bekymringer, tårer, frykt og redsel som førte til at jeg til slutt knakk fullstendig sammen og fikk depresjon.
23.04.13 sovnet mamma stille inn. Det å komme seg ut av en depresjon og sorg må ha vært den tøffeste kampen jeg har hatt i hele mitt liv. En depresjon er ikke en dårlig dag, en dårlig uke eller en dårlig periode. Alt blir mørk, og trist, og man finner ikke lyspunktet med livet. Det å ha depresjon er ikke til å spøke med, det skal taes på alvor! Selv om det å overvinne depresjon ikke er lett eller raskt gjort, er det langt i fra umulig. Behandling og helbredelse fra depresjonen begynner med å starte med små skritt, og bygge seg opp “stein for stein”. Å føle seg bedre tar tid, men man kan komme dit hvis man går inn for å ta små positive valg for en selv hver dag, og lar seg selv bli støttet og løftet opp av andre. Å komme seg fra en depresjon krever handling. Men å handle når man er deprimert er vanskelig. Bare tanken på å gjøre de tingene en burde gjøre for å føle seg bedre, som f.eks å trene, eller finne på noe med venner, kan være utmattende i seg selv. Det er det som er den ironiske sirkelen ved depresjon. De tingene som hjelper mest, er de som er vanskeligst å gjøre. Men det er en forskjell på vanskelig og umulig, og tror man selv på dette, er dette første skritt på veien. Ha tro på deg selv og snakk med noen!
Når jeg skriver om depresjonen og sorgen, så virker det så fjernt. Litt “rart” å tenke på hva jeg har gått gjennom, og hvordan jeg har det nå. Det er selvfølgelig dager som er tunge, og jeg kjenner ekstra på sorgen etter mammas bortgang, men sorgen er ikke så tung å bære nå som det var da. Jeg kom meg sakte men sikkert ut av depresjonen, med god hjelp, så jeg tilslutt lyset i enden av tunnelen.
På lørdag, sist helg opplevde jeg en ekkel og en ubehagelig situasjon. Jeg stod utenfor utestedet å pratet med en jeg kjenner som satt i russebilen. Mens jeg pratet kom 3-4 fulle menn bort og lurte på om de (russene) kunne kjøre de en plass. Plutselig kjente jeg ei hånd som strøk meg på rumpa, og snudde meg for å se hvem den skyldige var. Det hele skjedde så fort at jeg fikk ikke med meg hvem av de som gjorde det. Jeg sa klart i fra at den som tok meg på rumpa får slutte med en eneste gang, for dette er faen ikke greit. Nok en gang skjedde det, ikke en gang til men hele tre ganger, tre ganger var nok til at jeg måtte fysisk skubbe mannen bort fra meg og be han om å gi seg. Det var like før jeg ga han en smekk i trynet. Hvorfor holder det ikke med å si fra? Hvorfor skal man forsvare seg med å måtte skubbe vekk en voksen mann? Og hvorfor tror mannfolk (og nå greier jeg ikke alle under en kam) å tro at dette er greit? Det hjalp ikke at jeg sa i fra. Han var godt voksen til at han kunne ha vært faren min. Hele den situasjonen var ekstremt ubehagelig og ekkel. Jeg hadde en stor klump i magen og tårene presset på resten av kvelden. Enn at kompisene til mannen bare stod der og så på, hverken sa eller gjorde ingenting. De syntes vel at det var greit. Du er jo så fin svarte han tilbake da jeg ba han om å gi faen i å ta på meg. Hva er det som får folk til å tro at de fritt kan ta på kvinner på den måten? Det er ingen unnskyldning å klå på noen som helst selv om man har drukket alkohol. Jeg er drittlei av at menn ser på oss kvinner som eiendom eller objekter! Enkelte har ikke sperrer. Jeg blir både sint og skuffet.
Jeg ønsker at du kunne ha vært her, så jeg kunne ha gratulert deg med dagen, sett ditt kjærlige smil og hørt den gode latteren din. Fremdeles savner jeg å sitte i armkroken din, og kjenne kjærligheten og omsorgen du ga meg Tenk å kunne gitt deg en klem. Du ville ha fylt 56 år i dag, mamma mi
Dette er et veldig viktig budskap til kanin eiere, og for de som har tenkt å skaffe seg kanin. Det er kjempe trist at veldig mange som ikke vet, eller er fullt klar over effekten av et stillesittende liv i bur. Jeg håper at folk vet, og burde ha lært at kaniner har et behov for å bo et liv utenfor buret, og ikke et liv boende i bur. Man må være mer bevisst på at kaniner både blir beinskjøre, utsatt for brist og smerter. I tillegg til disse smertene de blir utsatt for blir de også ensomme, frustrerte og opplever kjedsomhet.
Bildet til venstre viser en kanin som har sittet stille i et lite bur mesteparten av sitt liv. Dette har blandt annet ført til at han mangler magemuskler, og de indre organene flyter rundt. Bildet til høyre viser en frisk og vanlig kanin. Sjekk forskjellen på de to bildene.
Så, til ettertanke til de som har kanin eller har tenkt å skaffe seg en. Les litt på nett eller i den store kaninboka for et eksempel, der finner man nyttig informasjon om løpegård både inne og ute til kaninen.
Hei på dere, nå er det lenge siden sist jeg var innom her å blogget. Nå er det snart 3 måneder siden ryggoperasjonen, rart å tenke på at jeg har vært gjennom ryggoperasjon. Jeg hadde aldri trodd det kom til å skje, og jeg er veldig takknemlig og glad for at jeg fikk det. Etter operasjonen har jeg nesten fått et nytt liv! Etter 1,5 måned etter operasjonen var jeg allerede tilbake i jobb. Det var utrolig godt å komme tilbake og jobbe med ungene igjen, har savnet alle sammen veldig mye. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne skrive om ryggoperasjonen, og det kan jeg.
Søndagen 11.desember dro jeg og Ola til Kristiansund sykehus for innleggelse. Jeg fikk et kjema der jeg skulle krysse av diverse om ryggsmertene, og et armbånd med navnet mitt på. Etter mye venting fikk jeg et rom som jeg delte med eldre ei. Etterhvert ble jeg undersøkt, blodtrykk og alt det de sjekket var bra. Etterpå dro Ola til en kompis for å overnatte, en stor trøst at han ikke var så langt unna meg. Senere kom en annen lege som jeg kunne snakke med angående operasjonen, jeg husker jeg satt spent i sykehussengen og var veldig nervøs for morgendagen. På kvelden før jeg skulle legge meg måtte jeg dusje med hibi scrub, en såpe man bruker før man skal ta kirurgiske inngrep.
Midt på natten ble jeg vekket av en sykepleier og ble flyttet til enerom, halleluja. Kjempebonus å kunne sove alene, og ikke minst fikke jeg sove litt lenge på morgenen.
– Veldig spent og nervøs før operasjonsdagen.
Mandag 12.desember var den store dagen. Jeg fikk sove “lenge” på morgenen, og ble vekket av sykepleier som ga meg en ny hibiscrub som jeg skulle dusje med rett før jeg ble sendt ned på operasjonssalen. Etterhvert kom en annen med tabletter til meg som jeg måtte ta. Etter dusjing, kom Ola på besøk. Jeg lå i sengen og var veldig nervøs og spent på operasjonen. Plutselig kom sykepleierene inn for å kjøre meg bort til operasjonssalen. Jeg og Ola måtte skilles i døra og måtte dra fra sykehuset nesten like spent som det jeg var. Da vi kom ned, måtte jeg vente på å bli hentet av en eller to kiruger. All den ventingen føltes ut som evighet, og jo lengre jeg lå å ventet jo mer nervøs ble jeg. Jeg var så nervøs og redd at tårene kom. Jeg har jo aldri i mitt liv operert før så dette var både nytt, og litt skummelt for meg. Mens jeg lå i sykehussengen kom kirurgene og flyttet meg over på en annen seng og trillet meg bort til operasjonssalen minte det meg litt om Grey’s Anatomy. Jeg har sett alt for mye på den serien, og plutselig føltes det ut som jeg var en del av de scenene hvor jeg skulle bli tatt i mot av Dr.Mcdreamy og Dr.Mcsteamy, men ingen av de dukket opp framom meg i operasjonssalen, bare helt vanlige kirurger.
Da jeg lå på operasjonsbordet, snakket jeg så vidt med kirurgene før de måtte kjøre på med beroligene siden jeg skalv av nervøsitet, og borte på et blunk ble jeg. Da jeg våknet opp på overvåkningen, måtte jeg ligge der i 1time før jeg ble trillet opp på rommet jeg fikk utdelt. Da timen gikk kom jeg opp på rommet, og var helt dårlig av narkosen jeg fikk under operasjonen. Jeg slappet av og sov for det meste resten av kvelden og natta, og morgenen etter. Jeg fikk besøk av venninna mi som kom innom på besøk med noe godt til meg, og senere kom Ola med enda mer godt. Heldig! Utrolig betryggende å ha kjæresten sin i nærheten.
To dager etter operasjonen fikk jeg frokost og leger kom inn å tok blodprøver. Endelig var jeg blitt bedre og kunne endelig dusje. Kastet av meg sykehusklærne i en fei og fikk på meg hverdagslige klær. Det var som å se en ny person som satt i sengen, og ikke som den skrøpelige pasienten som jeg var. Jeg satt utålmodig å ventet på å få klarsignal på hjemreise. Da jeg endelig fikk klarsignal ringte jeg Ola i full fart, at stakkaren ble så stressa at han ikke hadde igjen ytterdøra da han dro for å hente meg, haha.
Snart 3 måneder har gått siden operasjonen, og det er helt utrolig at jeg har blitt mye bedre enn hva jeg var før operasjonen. Jeg er så glad for at jeg endelig fikk, og at jeg slipper å gå noe mer med smerter. 3 år med smerter har vært utfordrende og utmattende, egentlig kan jeg nesten ikke beskrive det, det har vært helt forferdelig. Men nå skal jeg se framover og bli sterkere i kroppen.
Dere har garantert fått med dere hva som har skjedd i Aleppo de siste dagene. Borgerkrigen har nå vart i over fem år, og hundretusener er drept og millioner er på flukt. Det har kommet rapporter om at regjeringsstyrker har gått fra dør til dør og henretter sivile. Det er mangel på vann, mat, medisiner og elektrisitet har fått mange sivile til å flykte fra det beleirede området den siste måneden. De siste sivile tvinges ut av Øst Aleppo og den brutale taktikken med bombing og angrep på skoler, sykehus, og sivile boliger har knekt motstanden i byen, som i over fem år har ledet an i opprøret mot Bashar al-assads regime. Det er et barn som klamrer seg fast til sin far, som har blitt drept, en far som holder hans to livløse døtre. Verden er urettferdig! Det er ingen ord som kan forklare sorgen jeg føler for folkene i Aleppo.
Opp gjennom livet mitt har jeg møtt utrolig mye motgang, mer motgang enn medgang føler jeg. Opp gjennom oppveksten har jeg opplevd noe av det værste et barn kan oppleve. Jeg ble slått ned av mye motgang, men jeg kom meg på beina igjen og videre i livet. Jeg har virkelig fått kjent på det å få så mye motgang i livet, vært gjennom mye prøvelser og vært helt nede hvor jeg aldri trodde jeg skulle komme meg opp igjen. Jeg kom meg opp igjen. Når jeg begynte å se lysere på livet og legge fortiden bak meg, fikk vi den mest tristeste beskjeden vi noen gang har fått. Verden raste sammen da mamma fikk kreft. Hvem skulle ha trodd at vi fikk oppleve den stygge sykdommen i familien? Dette må være en drøm, et mareritt? jeg tok meg selv i å klipe meg i armen, og brast ut i gråt da jeg hørte mamma si de ordene der. Det å høre henne si at hun har fått kreft, var så uvirkelig men samtidig, dette er sannheten, dette er virkeligheten.
Det å få oppleve sykdommen på nært hold tærer på alle familien i rundt. Gjennom hele behandlingen har vi fått gode nyheter som brått ble snudd til fortvilelse og sorg. Gode nyheter, og som igjen ble brått snudd igjen, helt til vi endelig fikk den nyheten vi hadde ventet på, mamma ble kreft fri. Da var det bare å bearbeide det vi har vært gjennom, være der for hverandre og se framover. Etter en kort periode ble alt snudd opp ned igjen. Sykdommen har spredd seg, og det var ikke noe mer legen kunne gjøre. Mamma har kjempet sin tøffeste kamp mot sykdommen. En familie på 5 ble til 4. Det at pappa mistet sin barndomskjæreste og kone, og vi mistet vår aller kjæreste mamma, det er forferdelig urettferdig og vondt.
Jeg har følt at jeg har blitt dradd i hver ende, hit og dit. Jeg har satt andre før meg og mitt behov. Fått hjertet mitt knust, og tålmodigheten satt på prøve. Jeg har virkelig fått sett hvem som virkelig er mine ekte venner. Jeg har mistet 3 familiemedlemmer på knappe 2 år. Først Mamma, så Bestemor på julaften (i fjor 2014) og Morfar 3 måneder etter. Jeg rekker ikke å ta et pust i bakken og bearbeide alt som har skjedd, før det er noe annet som skjer. Det har vært så mye, alt for mye på en gang. Hvor mye skal jeg tåle? Hvor mye motgang skal et menneske gå gjennom på en gang? Jeg er sint, lei meg, sliten og lei..
Det er ikke synd i meg. Jeg er sterk. Uansett hvor mye motgang og nedturer jeg har opplevd, og måtte få, så kommer jeg meg opp på beina igjen. Alltid.
Jeg døde i dag. Du ble lei av meg og tok meg til dyrehjemmet. Der var det fullt, og jeg trakk et uheldig tall. Jeg er i en svart plastpose i et deponi nå. En annen valp vil få bruke båndet mitt. Halsbåndet mitt var skittent og altfor lite, men damen tok det av før hun sendte meg til Dyrehimmelen. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg ikke hadde tygget på dine sko? Jeg visste ikke hva det var, men det var skinn, og det var på gulvet. Jeg bare lekte. Du glemte å kjøpe valpe leker. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg hadde blitt stueren? Gni nesen min i det jeg gjorde meg bare for skamfull til å gå i det hele tatt.
Det finnes bøker om lydighet, og lærere som ville ha lært deg hvordan å lære meg å gå til døren. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg ikke hadde dratt lopper inn i huset? Uten anti-loppe medisin, kunne jeg ikke få dem av meg etter at du forlot meg i hagen i flere dager. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg ikke hadde bjeffet? Jeg sa bare: “Jeg er redd, jeg er ensom, jeg er her, jeg er her! Jeg vil være din beste venn. “Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg hadde gjort deg glad? Å slå meg lærte meg ikke hvordan.
Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis du hadde tatt deg tid til å ta vare på meg og å lære meg manerer? Du tok ikke hensyn til meg etter den første uken, men jeg brukte all min tid og ventet på at du skulle elske meg. Jeg døde i dag. Glad i deg. Vennlig hilsen valpen din.
Jeg gråter inni meg når jeg leser denne teksten… Fyfaen så mye ondskap det finnes i folk. Det er på tide å stoppe dyreplageri! Takk gud for at det nå finnes dyrepoliti i Norge. Når folk skaffer seg dyr må folk ha såpass vett nok til å forstå at de har et ansvar, de har et ansvar for et liv. Å slå eller å sparke dyret ditt hjelper ikke på oppdragelsen. Hadde den personen som slår og sparker hunden sin likt å blitt behandlet slik selv? Neppe! Slike folk fortjener ikke å ha det godt! Karma sier jeg bare…
Dere vet den følelsen der ingenting er bra nok lengre, uansett hva du gjør så er du ikke bra nok, eller ikke er vakker nok? I over lengre periode, ganske lenge faktisk, har jeg følt meg slik – falleferdig. Derfor har jeg valgt å kalle overskriften min for falleferdig. Desverre har det også vært slik at hvis noen jenter og gutter gir meg kompliment på at jeg er kjempe vakker, så hvorfor klarer jeg ikke å ta det til meg? Jo, fordi når jeg ikke føler vel med meg selv, hvordan kan jeg da ta til meg kompliment fra andre når jeg ikke engang klarer å gi meg selv et kompliment for noe? Jeg prøver ikke å sammenligne meg med noen for da blir det mye verre, men i stedet prøver jeg heller å fokusere på meg selv, hva jeg kan gjøre bedre med meg selv for at jeg skal være fornøyd. Ta et eksempel: når jeg skal fikse og ordne meg til fest, er jeg avhengig av hair extensions. Det er noe rart med det, men jeg føler meg vel i det, og jeg kan ikke gå på en fest uten det. Jeg føler meg litt annerledes når jeg har fått dollet meg opp, og da føler jeg at jeg får opp selvtilliten litt. Jeg føler meg ikke vel med mitt eget hår som er tørt og “ødelagt” etter det å bli blond prosessen. Og lengden på håret mitt trives jeg heller ikke med. Når det ikke er fint, er det bare et ork å ordne håret, fordi det er et ekstra arbeid pga slitasje, og da blir det negativt. Så kommer det også til kviser og urenheter, hvem i all verden er det som føler seg fresh og vel med kviser og urenheter? ingen. Det kan ødelegge så mye for en. Huden min har fått mye av det i det siste, og det ser også så ufresh ut.
Og opp i alt så er hele meg falleferdig, føler jeg. Jeg har som nevnt slitt med prolaps i ryggen og isjias smerter i foten. Bare smertene ødelegger mye av hverdagen min, men jeg må bare si at jeg har vært flink å stått på med aktivitet med ridning og trimturer i naturen. Så jeg prøver, og med tiden kommer det seg med alt tenker jeg. Jeg vet at vi jenter er veldig flinke til å sammenligne seg selv med andre, men prøv heller å fokuser på seg selv, på hva man kan gjøre for at man skal være fornøyd med seg selv. Jeg nekter å sitte inne i leiligheten å forfalle, derfor prøver jeg å ta et tak i meg selv, gå mer turer og ta bedre vare på meg selv! Hvorfor skal selvtilliten ødelegge alt?
– Lik gjerne innlegget hvis dere føler eller har følt det samme.
