Jeg sitter å tenker tilbake, for 2 år siden var jeg i en mørk depresjon som jeg aldri trodde at jeg skulle klare å komme meg ut av. På den tiden hadde jeg tatt pause fra jobben da jeg ikke var i stand til å jobbe som vikar. Jeg lå lys våken hele natta, tankene tok fullstendig overhånd og skapte kaos og uro. Jeg var psykisk sliten og trist hele tiden. Depresjonen tømte meg for energi, og motivasjon til å gjøre noe var borte. Det ble vanskelig for meg å gjøre det en trenger å gjøre for å føle seg bedre. Hvordan skulle jeg ta tak i meg selv og snu om til det positive når alt bare var mørkt? Den aller verste perioden jeg var i, var når jeg bare lå i sengen dag ut og dag inn, for jeg var for sliten til å gjøre noe annet. Bedre ble det heller ikke når jeg ikke klarte å snakke ut med familien min om hvordan jeg hadde det, og det føltes ut som alle venner jeg hadde rundt meg bare trakk seg unna. På den tiden hadde jeg kjæreste som stilte opp for meg 24/7, han var der for meg når nesten ingen andre enn han stilte opp. Det å ha sykdom i familien ble for tøft for meg (en vanskelig og hard situasjon), det rammer ikke bare en person men det rammet hele familien. Når situasjonen gikk i en berg og dalbane ble det en del mye bekymringer, tårer, frykt og redsel som førte til at jeg til slutt knakk fullstendig sammen og fikk en stor depresjon.
Dette bilde forklarer utrolig godt hvordan en depresjon starter, føles og ser ut.
Dette var for 2 år siden, det virker så uvirkelig og fjernt på en måte, jeg husker så godt hva jeg gikk gjennom men litt “glemt” og gjemt i hukommelsen. Jeg kom meg sakte men sikkert ut av depresjonen, og når jeg gjorde det, var det nesten som om det var en helt annen verden. Det er utrolig hva depresjon kan gjøre med et menneske. Depresjon er ikke til å spøke med, det skal taes seriøst..
Ta godt vare på dere selv der ute ♥ Har dere spørsmål så gjerne spør.
