For knappe 1år siden var jeg i en mørk deprimert periode hvor jeg ikke hadde jobb, stor sorg og “alt” såg mørkt ut. Men nå for aller første gang, i mitt liv, har jeg nå fått meg et eget sted å bo, alene. Nysingel, står på egne ben og er selvstendig, og en lysere fremtid – dette er starten på et nytt kapittel.
Jeg har kommet i orden, møbler og alt er på plass, jeg er på plass, og da er det i orden! Det er nå jeg får sette meg ned til å bruke tid på meg selv, samle tankene mine, og være selvstendig, det å ikke være avhengi av noen andre enn meg selv – det er ganske godt å tenke på! Når tankene kommer, alene jeg er, kjenner jeg savnet etter Mamma nær. Det å ikke kunne dele den gleden med henne at jeg er lærling i barnehage, jeg har itilegg fått meg jobb på Rema 1000, og fått meg stor og fin leilighet midt i sentrum.
Tanken slår meg ofte når jeg er alene i leiligheten min, at når det er noe jeg opplever, uansett om det er negativt eller posetivt, deler jeg den ekstra med Mamma. Men jeg vet at hun er her hos meg, og er stolt over det jeg har oppnådd. Det er så mye jeg har oppnådd på “kort tid” og nå føler jeg endelig at livet smiler til meg. Jeg har to jobber, fantastisk familie, venner og jeg har det bra med meg selv, og endelig har jeg det bedre.
