Opp gjennom livet mitt har jeg møtt utrolig mye motgang, mer motgang enn medgang føler jeg. Opp gjennom oppveksten har jeg opplevd noe av det værste et barn kan oppleve. Jeg ble slått ned av mye motgang, men jeg kom meg på beina igjen og videre i livet. Jeg har virkelig fått kjent på det å få så mye motgang i livet, vært gjennom mye prøvelser og vært helt nede hvor jeg aldri trodde jeg skulle komme meg opp igjen. Jeg kom meg opp igjen. Når jeg begynte å se lysere på livet og legge fortiden bak meg, fikk vi den mest tristeste beskjeden vi noen gang har fått. Verden raste sammen da mamma fikk kreft. Hvem skulle ha trodd at vi fikk oppleve den stygge sykdommen i familien? Dette må være en drøm, et mareritt? jeg tok meg selv i å klipe meg i armen, og brast ut i gråt da jeg hørte mamma si de ordene der. Det å høre henne si at hun har fått kreft, var så uvirkelig men samtidig, dette er sannheten, dette er virkeligheten.
Det å få oppleve sykdommen på nært hold tærer på alle familien i rundt. Gjennom hele behandlingen har vi fått gode nyheter som brått ble snudd til fortvilelse og sorg. Gode nyheter, og som igjen ble brått snudd igjen, helt til vi endelig fikk den nyheten vi hadde ventet på, mamma ble kreft fri. Da var det bare å bearbeide det vi har vært gjennom, være der for hverandre og se framover. Etter en kort periode ble alt snudd opp ned igjen. Sykdommen har spredd seg, og det var ikke noe mer legen kunne gjøre. Mamma har kjempet sin tøffeste kamp mot sykdommen. En familie på 5 ble til 4. Det at pappa mistet sin barndomskjæreste og kone, og vi mistet vår aller kjæreste mamma, det er forferdelig urettferdig og vondt.
Jeg har følt at jeg har blitt dradd i hver ende, hit og dit. Jeg har satt andre før meg og mitt behov. Fått hjertet mitt knust, og tålmodigheten satt på prøve. Jeg har virkelig fått sett hvem som virkelig er mine ekte venner. Jeg har mistet 3 familiemedlemmer på knappe 2 år. Først Mamma, så Bestemor på julaften (i fjor 2014) og Morfar 3 måneder etter. Jeg rekker ikke å ta et pust i bakken og bearbeide alt som har skjedd, før det er noe annet som skjer. Det har vært så mye, alt for mye på en gang. Hvor mye skal jeg tåle? Hvor mye motgang skal et menneske gå gjennom på en gang? Jeg er sint, lei meg, sliten og lei..
Det er ikke synd i meg. Jeg er sterk. Uansett hvor mye motgang og nedturer jeg har opplevd, og måtte få, så kommer jeg meg opp på beina igjen. Alltid.