24.03 skulle mamma ha fylt 57 år. Jeg sitter sammenkrøket i sofahjørnet og kjemper mot tårene samtidig at jeg kjenner på et enormt savn. Det er vanskelig å skrive og dele et sårbart innlegg der jeg må sette ord på ting. Det er uvirkelig for meg å forstå at jeg ikke lengre har en mamma.
I dag er det 5 år siden hun tapte kampen til kreften og vi måtte ta farvel.
Det er fremdeles uvirkelig, at jeg som 23 åring skulle miste mammaen min til sykdom så tidlig. Savnet er ubeskrivelig stort. Etter hun gikk bort, etterlot det et stort hull i hjertet mitt som aldri kan fylles. Den vanskeligste delen var ikke å ta farvel, det vanskeligste er å lære og leve uten henne.
Jeg glemmer aldri den telefonsamtalen da hun fortalte meg at hun hadde fått kreft. Jeg glemmer aldri de ordne som boret seg fast i hjernen. Jeg glemmer aldri hvordan kreften tok over. Alt dette må jo være en drøm? et mareritt? Jeg tok meg selv i å klipe meg i armen, og brast i gråt. Det å høre mamma si at hun hadde fått kreft, gjorde meg uvel.
Å miste mamma har vært det tøffeste jeg har gjennomgått, og tøffeste kampen å leve med sorgen og tomrommet. Dette var ingen drøm, dette var virkeligheten, dette var begynnelsen på et mareritt.
Vi mistet vår aller kjæreste mamma, det er forferdelig urettferdig og vondt siden dager hvor jeg opplever noe, skulle jeg ha gjort hva som helst for at hun fikk oppleve det sammen med meg. Jeg savner å krype i armkroken din når jeg trengte deg samt savner den omsorgen og kjærligheten du ga.
Sorgen er med meg hver eneste dag, jeg må lære å leve med det og håndtere det på min måte.
Jeg savner deg mamma, mer enn ord kan beskrive
♥
