Hei.. Jeg vil gjerne dele mine tanker og følelser, hvordan jeg har det. og i hverdagen etter at jeg mistet Mammaen min. Jeg har valgt å skrive og dele dette med dere for min egen del, og dette er ikke bare bare å skrive om..
Ingen vet eller kan forestille seg hvordan det er å miste noen så nærme. Og ingen kan forestille seg hvordan jeg har det, og det jeg gjennomgår. I dag var det en utrolig tung dag (det går bedre nå mye takket være kjæresten) jeg var lei meg og jeg gråt hele tiden. Å kjenne på savnet etter Mamma er ekstremt tungt, og jeg får ikke gjort noe med det. Jeg må med tiden lære å leve med savnet og sorgen. det som er så fint synes jeg, er at jeg får sett henne i drømmene mine, hun dukker stadig opp, og det gjør godt for meg å vite at hun er med meg, selv i drømmer.
Andre ting som er veldig sårt og som jeg blir skikkelig lei meg og skuffet over er de du trodde var gode venninner og kompiser, som jeg nå ikke hører noe i fra eller sjelden gang. Etter Mamma’s bortgang skyvet folk seg unna. De kunne være der for meg i starten, men etter maks ei uke hørte jeg ikke noe fra de. Jeg kan ikke ringe eller sende meld til alle for å si hvordan jeg har det når det er så enkelt å tenke : at hun må ha det jævli, og ja det hadde jeg. Tilbringe tid med familien og slekt var det som sto aller høyest, planlegging av begravelse tok mye av tid og energi. Hvis folk tenker og synes det er tungt for dem å være der for meg, hvordan er det da for meg? Det er jeg som har mistet en mamma, jeg har ikke hun i livet mitt lenger som vennene mine har. Det er jeg som sitter igjen med et enormt tomrom, savn og ikke minst sorg. Jeg føler meg så svak og hjelpeløs, og sårbar.
Jeg savner deg, elsker deg, og jeg tenker på deg hver dag, Mamma ♥
♥
