Helt ærlig må jeg innrømme at jeg har hatt veldig tøffe dager i det siste. Følelsen av å bli løyet til kan jeg med hånden på hjertet si er mer eller mindre den verste følelsen man kan ha. Det er forbanna kjipt og vondt å bli løyet til, det å bli løyet til i over lengre periode er veldig sårende at man ikke finner det rette ordet man føler. Jeg føler alt på en gang fra sinne, til skuffelse, fra skuffelse til å bli såret og lei meg. Også det å bli løyet om, til andre er lavmål og sårende! Jeg er så forbanna og såret. Hvordan kan noen i det hele tatt lyge sånn? At noen ikke eier samvittighet og lever på slik løgn, fatter jeg bare ikke! Ærlighet varer lengst! Det er sant, det er bedre faktisk å si sannheta slik som den er og heller ta støyten for det, enn at man risikerer å ødelegge noe for godt!
Jeg skjønner det bare ikke. Jeg har aldri klart å levd på en løgn, ikke til de jeg er glad i og som står meg nært. Jeg har fått så dårlig samvittighet at løgn er noe jeg ikke hadde klart, for jeg vet at sannheten kommer ut før eller siden, og når det gjør blir det et stort problem. Det er bedre å bli såret av sannheten, enn lykkelig over løgnen. Sanne ord er alltid vakre, men vakre ord er ikke alltid sanne.
Har dere opplevd å blitt løyet til og hvordan taklet dere situasjonen?
