Jeg sitter på sengekanten å tenker mye på mamma. Jeg savner henne utrolig mye. En familie på 5 er nå blitt til en familie på 4. Jeg tenker veldig mye på hvordan julen og julestemningen blir i år. Skal gjøre det beste ut av julen, men det blir aldri det samme selv om vi har hverandre. Det kommer alltid til å bli tomt, og trist jul pga at mamma ikke er hos oss. 23 April 2013 fikk himmelen en ny stjerne. Jeg kan fortsatt ikke helt forstå at mamma virkelig er borte, en del av meg har innsett det men samtidig ikke. Det føles uvirkelig, og det er heller ikke så rart når det tross alt det er ei mor jeg snakker om. Selv om vi alle skal dø en gang så er man aldri klar for å miste noen uansett når det skjer. Hvordan har du det? er spørsmålet jeg ofte får høre, hva skal jeg si? hva skal jeg svare? Jeg har det greit? jeg har det helt forferdelig, men samtidig så går det greit? Jeg føler at på en gang, noen ganger helt forferdelig, noen ganger har jeg det bedre enn andre dager. Følelsene får som en ber og dalbane. Heldigvis er jeg og familien ikke alene. Jeg har en utrolig god og fantastisk pappa, storesøster og storebror, tanter (søstrene til mamma) & onkler, søskenbarn/kusine, mormor & morfar, bestemor + resten av slekta. Vi har hverandre i sorgen, men det er også vondt å tenke på at mormor mistet sin umistelige datter, tantene mine mine sin søster, pappa sin kjæreste kone, jeg, søstra og broren min vår aller kjæreste mor.
Husk å ta vare på hverandre, ta vare på den stundene man har med familien/slekt, venner og kjæreste. Man vet aldri det man har, plutselig brått blir revet bort..
♥