I dag, den 23 April for 2 år siden måtte vi si hade til deg, Mamma. For 2 år siden ble livet vårt snudd opp ned da du tapte kampen mot kreften og forlot denne verden. Det føles ut som et mareritt, et mareritt jeg ikke våkner i fra. Det er fremdeles uvirkelig, og det er et stort savn og tomrom etter deg. Jeg savner stemmen din, lune og smittsomme humoren og latteren. Jeg savner å krype i armkroken din når jeg trengte deg, jeg savner å få omsorg og kjærlighet, den mammadalten som jeg var. Når jeg hadde kjærlighetssorg eller opplevd noe vondt, var armkroken din en stor medisin for meg. Jeg savner å snakke med deg, få tips og råd til ting i livet. Noen ganger sitter jeg å ser på telefonen i håp om at du skal ringe meg, eller at jeg får et kick om å ringe til deg, for å snakke om alt. Vi var alt for deg, men du var alt for oss også.
Takk for alle gode minner. Takk for alt du var og gav. Aldri vil vi glemme deg. Du er høyt elsket og dypt savnet av oss alle ♥