Dere vet den følelsen når man er inne i en sånn dårlig periode der man smådepper og er skikkelig utslitt, lei og sliten av alt? Ikke engang 13 timer søvn kan fikse..? Vel.. jeg er inni den perioden nå. Jeg har hatt så mange unnskyldninger til å ikke gjøre ting. Til å ikke bli med venner, ikke blogge, ikke stå opp, ikke legge meg, ikke spise, ikke gå ut og heller ikke å snakke i telefonen, eller å svare på meldninger. “Jeg har ikke tid”, “jeg er syk”, “jeg gidder ikke”, “jeg er opptatt” osv. Sannheten er at jeg har egentlig tid, jeg bare orker ikke ting, jeg er bare så utrolig sliten og lei.
Jeg kan sitte i flere uker alene i stuen i leiligheten min, eller på soverommet mitt og fortsatt være super sliten. Helt utslitt fra topp til tå – inside out, uten å ha gjort noe som helst. Bare en snartur på butikken for å gjøre et par ting og dra hjem til meg selv, har vært et slit. I går dro jeg på butikken for å ordne noe, og dro derifra med tårer i øynene, jeg var helt på gråten for uten grunn – eller er det en grunn til det? Den følelsen som kommer stormende over meg om å gråte blandt folk er helt forjævlig og ustoppelig, man får bare lyst til å sette seg ned å få det ut.
Jeg er sliten og trøtt – en type trøtt som ikke engang 13timer søvn i døgnet kan fikse
