Mitt livs tøffeste kamp

Jeg har skrevet et innlegg om dette før på bloggen min, og vil gjerne skrive det igjen. Etter at livet ble snudd opp ned da mamma fikk kreft, og fikk oppleve kreften på nært hold, fikk jeg angst og depresjon. Jeg måtte tilslutt oppsøke hjelp.

 

For noen år siden var jeg i en mørk depresjon som jeg aldri trodde at jeg skulle klare å komme meg ut av. På den tiden hadde jeg tatt pause fra jobben da jeg ikke var i stand til å jobbe. Jeg lå lys våken hele natten, tankene tok fullstendig overhånd, skapte kaos og uro. Jeg var psykisk sliten og trist hele tiden. Depresjonen tømte meg for energi, og motivasjon til å gjøre noe var borte. Det ble vanskelig for meg å gjøre det en trenger å gjøre for å føle seg bedre. Hvordan skulle jeg ta tak i meg selv og snu om til det positive når alt bare var mørkt og trist? Jeg så ingen lys i tunnelen. Alt var bare mørkt og trist, og jeg fungerte ikke. Jeg følte meg ensom og alene. Jeg hadde vanskeligheter å snakke med familien min om depresjonen. Jeg følte at jeg var til bry da det var mer enn nok med sykdommen til mamma. Det å ha sykdom i familien ble for tøft for meg, jeg fikk en psykisk knekk. Det rammer ikke bare en person, men det rammet hele familien. Når situasjonen gikk i en berg og dalbane ble det en del mye bekymringer, tårer, frykt og redsel som førte til at jeg til slutt knakk fullstendig sammen og fikk depresjon. 



23.04.13 sovnet mamma stille inn. Det å komme seg ut av en depresjon og sorg må ha vært den tøffeste kampen jeg har hatt i hele mitt liv. En depresjon er ikke en dårlig dag, en dårlig uke eller en dårlig periode. Alt blir mørk, og trist, og man finner ikke lyspunktet med livet. Det å ha depresjon er ikke til å spøke med, det skal taes på alvor! Selv om det å overvinne depresjon ikke er lett eller raskt gjort, er det langt i fra umulig. Behandling og helbredelse fra depresjonen begynner med å starte med små skritt, og bygge seg opp "stein for stein". Å føle seg bedre tar tid, men man kan komme dit hvis man går inn for å ta små positive valg for en selv hver dag, og lar seg selv bli støttet og løftet opp av andre. Å komme seg fra en depresjon krever handling. Men å handle når man er deprimert er vanskelig. Bare tanken på å gjøre de tingene en burde gjøre for å føle seg bedre, som f.eks å trene, eller finne på noe med venner, kan være utmattende i seg selv. Det er det som er den ironiske sirkelen ved depresjon. De tingene som hjelper mest, er de som er vanskeligst å gjøre. Men det er en forskjell på vanskelig og umulig, og tror man selv på dette, er dette første skritt på veien. Ha tro på deg selv og snakk med noen!




 

Når jeg skriver om depresjonen og sorgen, så virker det så fjernt. Litt "rart" å tenke på hva jeg har gått gjennom, og hvordan jeg har det nå. Det er selvfølgelig dager som er tunge, og jeg kjenner ekstra på sorgen etter mammas bortgang, men sorgen er ikke så tung å bære nå som det var da. Jeg kom meg sakte men sikkert ut av depresjonen, med god hjelp, så jeg tilslutt lyset i enden av tunnelen.

Dette er faen ikke greit

Hei!

På lørdag, sist helg opplevde jeg en ekkel og en ubehagelig situasjon. Jeg stod utenfor utestedet å pratet med en jeg kjenner som satt i russebilen. Mens jeg pratet kom 3-4 fulle menn bort og lurte på om de (russene) kunne kjøre de en plass. Plutselig kjente jeg ei hånd som strøk meg på rumpa, og snudde meg for å se hvem den skyldige var. Det hele skjedde så fort at jeg fikk ikke med meg hvem av de som gjorde det. Jeg sa klart i fra at den som tok meg på rumpa får slutte med en eneste gang, for dette er faen ikke greit. Nok en gang skjedde det, ikke en gang til men hele tre ganger, tre ganger var nok til at jeg måtte fysisk skubbe mannen bort fra meg og be han om å gi seg. Det var like før jeg ga han en smekk i trynet. Hvorfor holder det ikke med å si fra? Hvorfor skal man forsvare seg med å måtte skubbe vekk en voksen mann? Og hvorfor tror mannfolk (og nå greier jeg ikke alle under en kam) å tro at dette er greit? Det hjalp ikke at jeg sa i fra. Han var godt voksen til at han kunne ha vært faren min. Hele den situasjonen var ekstremt ubehagelig og ekkel. Jeg hadde en stor klump i magen og tårene presset på resten av kvelden. Enn at kompisene til mannen bare stod der og så på, hverken sa eller gjorde ingenting. De syntes vel at det var greit. Du er jo så fin svarte han tilbake da jeg ba han om å gi faen i å ta på meg. Hva er det som får folk til å tro at de fritt kan ta på kvinner på den måten? Det er ingen unnskyldning å klå på noen som helst selv om man har drukket alkohol. Jeg er drittlei av at menn ser på oss kvinner som eiendom eller objekter! Enkelte har ikke sperrer. Jeg blir både sint og skuffet. 

Tenk å kunne gitt deg en klem

Jeg ønsker at du kunne ha vært her, så jeg kunne ha gratulert deg med dagen, sett ditt kjærlige smil og hørt den gode latteren din. Fremdeles savner jeg å sitte i armkroken din, og kjenne kjærligheten og omsorgen du ga meg  Tenk å kunne gitt deg en klem. Du ville ha fylt 56 år i dag, mamma mi 

 

Ti år i bur og effektene av et stillesittende liv

Dette er et veldig viktig budskap til kanin eiere, og for de som har tenkt å skaffe seg kanin. Det er kjempe trist at veldig mange som ikke vet, eller er fullt klar over effekten av et stillesittende liv i bur. Jeg håper at folk vet, og burde ha lært at kaniner har et behov for å bo et liv utenfor buret, og ikke et liv boende i bur. Man må være mer bevisst på at kaniner både blir beinskjøre, utsatt for brist og smerter. I tillegg til disse smertene de blir utsatt for blir de også ensomme, frustrerte og opplever kjedsomhet.


Bildet til venstre viser en kanin som har sittet stille i et lite bur mesteparten av sitt liv. Dette har blandt annet ført til at han mangler magemuskler, og de indre organene flyter rundt. Bildet til høyre viser en frisk og vanlig kanin. Sjekk forskjellen på de to bildene.

Foto: VG

 


//Google

Så, til ettertanke til de som har kanin eller har tenkt å skaffe seg en. Les litt på nett eller i den store kaninboka for et eksempel, der finner man nyttig informasjon om løpegård både inne og ute til kaninen.

08.03.2017

Hei på dere, nå er det lenge siden sist jeg var innom her å blogget. Nå er det snart 3 måneder siden ryggoperasjonen, rart å tenke på at jeg har vært gjennom ryggoperasjon. Jeg hadde aldri trodd det kom til å skje, og jeg er veldig takknemlig og glad for at jeg fikk det. Etter operasjonen har jeg nesten fått et nytt liv! Etter 1,5 måned etter operasjonen var jeg allerede tilbake i jobb. Det var utrolig godt å komme tilbake og jobbe med ungene igjen, har savnet alle sammen veldig mye. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne skrive om ryggoperasjonen, og det kan jeg.

 

Søndagen 11.desember dro jeg og Ola til Kristiansund sykehus for innleggelse. Jeg fikk et kjema der jeg skulle krysse av diverse om ryggsmertene, og et armbånd med navnet mitt på. Etter mye venting fikk jeg et rom som jeg delte med eldre ei. Etterhvert ble jeg undersøkt, blodtrykk og alt det de sjekket var bra. Etterpå dro Ola til en kompis for å overnatte, en stor trøst at han ikke var så langt unna meg. Senere kom en annen lege som jeg kunne snakke med angående operasjonen, jeg husker jeg satt spent i sykehussengen og var veldig nervøs for morgendagen. På kvelden før jeg skulle legge meg måtte jeg dusje med hibi scrub, en såpe man bruker før man skal ta kirurgiske inngrep.

Midt på natten ble jeg vekket av en sykepleier og ble flyttet til enerom, halleluja. Kjempebonus å kunne sove alene, og ikke minst fikke jeg sove litt lenge på morgenen.



- Veldig spent og nervøs før operasjonsdagen.

 

 

Mandag 12.desember var den store dagen. Jeg fikk sove "lenge" på morgenen, og ble vekket av sykepleier som ga meg en ny hibiscrub som jeg skulle dusje med rett før jeg ble sendt ned på operasjonssalen. Etterhvert kom en annen med tabletter til meg som jeg måtte ta. Etter dusjing, kom Ola på besøk. Jeg lå i sengen og var veldig nervøs og spent på operasjonen. Plutselig kom sykepleierene inn for å kjøre meg bort til operasjonssalen. Jeg og Ola måtte skilles i døra og måtte dra fra sykehuset nesten like spent som det jeg var. Da vi kom ned, måtte jeg vente på å bli hentet av en eller to kiruger. All den ventingen føltes ut som evighet, og jo lengre jeg lå å ventet jo mer nervøs ble jeg. Jeg var så nervøs og redd at tårene kom. Jeg har jo aldri i mitt liv operert før så dette var både nytt, og litt skummelt for meg. Mens jeg lå i sykehussengen kom kirurgene og flyttet meg over på en annen seng og trillet meg bort til operasjonssalen minte det meg litt om Grey's Anatomy. Jeg har sett alt for mye på den serien, og plutselig føltes det ut som jeg var en del av de scenene hvor jeg skulle bli tatt i mot av Dr.Mcdreamy og Dr.Mcsteamy, men ingen av de dukket opp framom meg i operasjonssalen, bare helt vanlige kirurger.

 

Da jeg lå på operasjonsbordet, snakket jeg så vidt med kirurgene før de måtte kjøre på med beroligene siden jeg skalv av nervøsitet, og borte på et blunk ble jeg. Da jeg våknet opp på overvåkningen, måtte jeg ligge der i 1time før jeg ble trillet opp på rommet jeg fikk utdelt. Da timen gikk kom jeg opp på rommet, og var helt dårlig av narkosen jeg fikk under operasjonen. Jeg slappet av og sov for det meste resten av kvelden og natta, og morgenen etter. Jeg fikk besøk av venninna mi som kom innom på besøk med noe godt til meg, og senere kom Ola med enda mer godt. Heldig! Utrolig betryggende å ha kjæresten sin i nærheten.



To dager etter operasjonen fikk jeg frokost og leger kom inn å tok blodprøver. Endelig var jeg blitt bedre og kunne endelig dusje. Kastet av meg sykehusklærne i en fei og fikk på meg hverdagslige klær. Det var som å se en ny person som satt i sengen, og ikke som den skrøpelige pasienten som jeg var. Jeg satt utålmodig å ventet på å få klarsignal på hjemreise. Da jeg endelig fikk klarsignal ringte jeg Ola i full fart, at stakkaren ble så stressa at han ikke hadde igjen ytterdøra da han dro for å hente meg, haha.

 

Snart 3 måneder har gått siden operasjonen, og det er helt utrolig at jeg har blitt mye bedre enn hva jeg var før operasjonen. Jeg er så glad for at jeg endelig fikk, og at jeg slipper å gå noe mer med smerter. 3 år med smerter har vært utfordrende og utmattende, egentlig kan jeg nesten ikke beskrive det, det har vært helt forferdelig. Men nå skal jeg se framover og bli sterkere i kroppen. 

 


 

Verden er urettferdig

Dere har garantert fått med dere hva som har skjedd i Aleppo de siste dagene. Borgerkrigen har nå vart i over fem år, og hundretusener er drept og millioner er på flukt. Det har kommet rapporter om at regjeringsstyrker har gått fra dør til dør og henretter sivile. Det er mangel på vann, mat, medisiner og elektrisitet har fått mange sivile til å flykte fra det beleirede området den siste måneden. De siste sivile tvinges ut av Øst Aleppo og den brutale taktikken med bombing og angrep på skoler, sykehus, og sivile boliger har knekt motstanden i byen, som i over fem år har ledet an i opprøret mot Bashar al-assads regime. Det er et barn som klamrer seg fast til sin far, som har blitt drept, en far som holder hans to livløse døtre. Verden er urettferdig! Det er ingen ord som kan forklare sorgen jeg føler for folkene i Aleppo.

 

 

 

 - Tenk om dette var oss. Vær så snill å bidra ♥ Trenger ikke å gi kjempe store summer, men å gi litt hjelper, alt hjelper på.

 

 

Bli fadder i dag ved å sende en SMS med kodeord FADDER til 02142.

 

 

Dette går fadderpengene til:

♥ Skolegang

♥ Telt til en syrisk familie på flukt

♥ Madrasser og tepper

♥ Mat

♥ Ved

 

 

♥ Du kan lese mer HER hva pengene går til

Tema : Tanker om mine nedturer og motgang

Opp gjennom livet mitt har jeg møtt utrolig mye motgang, mer motgang enn medgang føler jeg. Opp gjennom oppveksten har jeg opplevd noe av det værste et barn kan oppleve. Jeg ble slått ned av mye motgang, men jeg kom meg på beina igjen og videre i livet. Jeg har virkelig fått kjent på det å få så mye motgang i livet, vært gjennom mye prøvelser og vært helt nede hvor jeg aldri trodde jeg skulle komme meg opp igjen. Jeg kom meg opp igjen. Når jeg begynte å se lysere på livet og legge fortiden bak meg, fikk vi den mest tristeste beskjeden vi noen gang har fått. Verden raste sammen da mamma fikk kreft. Hvem skulle ha trodd at vi fikk oppleve den stygge sykdommen i familien? Dette må være en drøm, et mareritt? jeg tok meg selv i å klipe meg i armen, og brast ut i gråt da jeg hørte mamma si de ordene der. Det å høre henne si at hun har fått kreft, var så uvirkelig men samtidig, dette er sannheten, dette er virkeligheten. 

 

Det å få oppleve sykdommen på nært hold tærer på alle familien i rundt. Gjennom hele behandlingen har vi fått gode nyheter som brått ble snudd til fortvilelse og sorg. Gode nyheter, og som igjen ble brått snudd igjen, helt til vi endelig fikk den nyheten vi hadde ventet på, mamma ble kreft fri. Da var det bare å bearbeide det vi har vært gjennom, være der for hverandre og se framover. Etter en kort periode ble alt snudd opp ned igjen. Sykdommen har spredd seg, og det var ikke noe mer legen kunne gjøre. Mamma har kjempet sin tøffeste kamp mot sykdommen. En familie på 5 ble til 4. Det at pappa mistet sin barndomskjæreste og kone, og vi mistet vår aller kjæreste mamma, det er forferdelig urettferdig og vondt. 

 

Jeg har følt at jeg har blitt dradd i hver ende, hit og dit. Jeg har satt andre før meg og mitt behov. Fått hjertet mitt knust, og tålmodigheten satt på prøve. Jeg har virkelig fått sett hvem som virkelig er mine ekte venner. Jeg har mistet 3 familiemedlemmer på knappe 2 år. Først Mamma, så Bestemor på julaften (i fjor 2014) og Morfar 3 måneder etter. Jeg rekker ikke å ta et pust i bakken og bearbeide alt som har skjedd, før det er noe annet som skjer. Det har vært så mye, alt for mye på en gang. Hvor mye skal jeg tåle? Hvor mye motgang skal et menneske gå gjennom på en gang? Jeg er sint, lei meg, sliten og lei.. 

 

Det er ikke synd i meg. Jeg er sterk. Uansett hvor mye motgang og nedturer jeg har opplevd, og måtte få, så kommer jeg meg opp på beina igjen. Alltid.

Jeg døde i dag

Fra en hund ♥

Jeg døde i dag. Du ble lei av meg og tok meg til dyrehjemmet. Der var det fullt, og jeg trakk et uheldig tall. Jeg er i en svart plastpose i et deponi nå. En annen valp vil få bruke båndet mitt. Halsbåndet mitt var skittent og altfor lite, men damen tok det av før hun sendte meg til Dyrehimmelen. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg ikke hadde tygget på dine sko? Jeg visste ikke hva det var, men det var skinn, og det var på gulvet. Jeg bare lekte. Du glemte å kjøpe valpe leker. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg hadde blitt stueren? Gni nesen min i det jeg gjorde meg bare for skamfull til å gå i det hele tatt.

Det finnes bøker om lydighet, og lærere som ville ha lært deg hvordan å lære meg å gå til døren. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg ikke hadde dratt lopper inn i huset? Uten anti-loppe medisin, kunne jeg ikke få dem av meg etter at du forlot meg i hagen i flere dager. Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg ikke hadde bjeffet? Jeg sa bare: "Jeg er redd, jeg er ensom, jeg er her, jeg er her! Jeg vil være din beste venn. "Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis jeg hadde gjort deg glad? Å slå meg lærte meg ikke hvordan. 






Ville jeg fortsatt vært hjemme hvis du hadde tatt deg tid til å ta vare på meg og å lære meg manerer? Du tok ikke hensyn til meg etter den første uken, men jeg brukte all min tid og ventet på at du skulle elske meg. Jeg døde i dag. Glad i deg. Vennlig hilsen valpen din.

Jeg gråter inni meg når jeg leser denne teksten... Fyfaen så mye ondskap det finnes i folk. Det er på tide å stoppe dyreplageri! Takk gud for at det nå finnes dyrepoliti i Norge. Når folk skaffer seg dyr må folk ha såpass vett nok til å forstå at de har et ansvar, de har et ansvar for et liv. Å slå eller å sparke dyret ditt hjelper ikke på oppdragelsen. Hadde den personen som slår og sparker hunden sin likt å blitt behandlet slik selv? Neppe! Slike folk fortjener ikke å ha det godt! Karma sier jeg bare...

 

 

 

Falleferdig

 

Dere vet den følelsen der ingenting er bra nok lengre, uansett hva du gjør så er du ikke bra nok, eller ikke er vakker nok? I over lengre periode, ganske lenge faktisk, har jeg følt meg slik - falleferdig. Derfor har jeg valgt å kalle overskriften min for falleferdig. Desverre har det også vært slik at hvis noen jenter og gutter gir meg kompliment på at jeg er kjempe vakker, så hvorfor klarer jeg ikke å ta det til meg? Jo, fordi når jeg ikke føler vel med meg selv, hvordan kan jeg da ta til meg kompliment fra andre når jeg ikke engang klarer å gi meg selv et kompliment for noe? Jeg prøver ikke å sammenligne meg med noen for da blir det mye verre, men i stedet prøver jeg heller å fokusere på meg selv, hva jeg kan gjøre bedre med meg selv for at jeg skal være fornøyd. Ta et eksempel: når jeg skal fikse og ordne meg til fest, er jeg avhengig av hair extensions. Det er noe rart med det, men jeg føler meg vel i det, og jeg kan ikke gå på en fest uten det. Jeg føler meg litt annerledes når jeg har fått dollet meg opp, og da føler jeg at jeg får opp selvtilliten litt. Jeg føler meg ikke vel med mitt eget hår som er tørt og "ødelagt" etter det å bli blond prosessen. Og lengden på håret mitt trives jeg heller ikke med. Når det ikke er fint, er det bare et ork å ordne håret, fordi det er et ekstra arbeid pga slitasje, og da blir det negativt. Så kommer det også til kviser og urenheter, hvem i all verden er det som føler seg fresh og vel med kviser og urenheter? ingen. Det kan ødelegge så mye for en. Huden min har fått mye av det i det siste, og det ser også så ufresh ut.


Og opp i alt så er hele meg falleferdig, føler jeg. Jeg har som nevnt slitt med prolaps i ryggen og isjias smerter i foten. Bare smertene ødelegger mye av hverdagen min, men jeg må bare si at jeg har vært flink å stått på med aktivitet med ridning og trimturer i naturen. Så jeg prøver, og med tiden kommer det seg med alt tenker jeg. Jeg vet at vi jenter er veldig flinke til å sammenligne seg selv med andre, men prøv heller å fokuser på seg selv, på hva man kan gjøre for at man skal være fornøyd med seg selv. Jeg nekter å sitte inne i leiligheten å forfalle, derfor prøver jeg å ta et tak i meg selv, gå mer turer og ta bedre vare på meg selv! Hvorfor skal selvtilliten ødelegge alt?

 

- Lik gjerne innlegget hvis dere føler eller har følt det samme.

 

 

En forlatt hund eller en gutt, hvem bryr seg?

En forlatt hund, eller en forlatt gutt? Hvem bryr seg? Alle stopper opp og tar seg tid til å klappe hunden, men ingen stopper opp for å se eller spørre hvordan det går med denne gutten. Videoen under er filmet med skjult kamera og her kan du se både unge og gamle stopper opp for å klappe den forlatte hunden. Men så byttes hunden ut med en ensom gutt, sittende på akkurat samme benk. Hvordan reagerer folk da?



Menneskene som går forbi den ensomme gutten i parken, er det ingen som stopper opp. Ingen som stopper opp for å se eller høre om det går bra med gutten. Er det ingen som lurer på hvor foreldrene er? Har han gått seg bort? Hvorfor er han alene i en park? Har han det bra? Er han redd eller lei seg? Men ingen ser ut til å bry seg om denne gutten. Det stakk i hjertet mitt og tårene presset på i øynene mine da jeg så videoen. Jeg fikk helt vondt inni meg, og jeg fikk så lyst til å gi denne søte gutten en stor klem.

Mitt store spørsmål er, hvorfor skal/er det forskjell på at folk skal bry seg mer om en forlatt hund enn en forlatt gutt, eller omvendt? Jeg mener, at vi mennesker skal bry seg like mye og vi må lære oss å bry oss om det er en hund eller om det er et barn som er forlatt. Ta dere tid, og spør! det koster ingenting å ta deg tid til å bry deg om et dyr eller menneske. 


Hva mener dere?

SORG

Sorg beskrives ofte som de reaksjoner vi får når vi mister noen eller noe vi er glad i. Mange tror at sorgen er verst med en gang etter tapet, men de fleste mennesker forteller at det tar litt tid før de virkelig forstår hva som har skjedd og hvilke konsekvenser det vil få i livet. Vi snakker om ytre og indre følelser til tapet. Mange mennesker virker utad som de kommer ganske raskt over tapet. De går på jobb eller skolen som vanlig, er ute med venner og snakker kanskje lite om det som har skjedd. Men det er også en indre prosess der personen prøver å begripe det som har skjedd, og tilpasse seg tapet følelsesmessig - Noen ganger er man mer følsom enn andre dager, eller det skjer ting som gjør at sorgen kommer fram. Vi sier ofte at sorgen går i bøger. Det kan jo være ganske forvirrende både for den som sørger og de rundt. "Jeg trodde du hadde kommet over det nå" eller "du må prøve å se fremover" er det flere som får høre når en sorgbølge kommer lenge etter tapet. En sorg kan vare lenge, men det blir mindre vondt etter hvert, og man lærer å leve med det. Savnet, og minnene vil være der hele livet.


Sorgen blir delt inn i perioder :

1) Den uvirkelige sorgen: Det tar tid før du fullt ut forstår at den døde/det tapte ikke kommer tilbake. Det kan ta tre uker, tre måneder eller kanskje ett år før du virkelig begynner å reagere eller tenke over tapet på en mer dyptgripende måte.

 

2) Den offentlige sorgen: Den offentlige sorgen er når alle rundt deg gir oppmerksomhet og støtte. Denne perioden kan variere avhengig av hva som har hendt. Hvis en person mister en av foreldrene sine, varer dette ofte i bare to-tre uker. Hvis en person dør eller blir sterkt skadd, kan mange være oppmerksomme i lang tid, og sorgen får mer plass i hverdagen.

 

3) Alenesorgen: Det er når du går og grubler selv, tenker mye på den som er død, eller det du har mistet og kanskje plages med skyldfølelse eller skamfølelse. Det kan være vanskelig å konsentrere seg på jobb eller skolen. Du kan lett bli irritert eller lei deg, og noen opplever at de blir litt annerledes enn vennene sine. Dette er ofte den tyngste og lengste tida.

 

4)  Mening i sorgen: Gradvis blir det lettere, og mange finner ut at de har lært utrolig mye av all grublingen. Noen synes de kommer ut av sorgen som sterkere mennesker. De vet hva som er viktig i livet, og de har lært mye om seg selv og andre. Det betyr ikke at de ikke savner det de har mistet. Å komme dit kan ta to-tre år eller mer, men heldigvis er det ikke like vondt hele tiden.


 

Sorg tar ofte mye lengre tid enn mange tror.


For 2 år siden

Jeg sitter å tenker tilbake, for 2 år siden var jeg i en mørk depresjon som jeg aldri trodde at jeg skulle klare å komme meg ut av. På den tiden hadde jeg tatt pause fra jobben da jeg ikke var i stand til å jobbe som vikar. Jeg lå lys våken hele natta, tankene tok fullstendig overhånd og skapte kaos og uro. Jeg var psykisk sliten og trist hele tiden. Depresjonen tømte meg for energi, og motivasjon til å gjøre noe var borte. Det ble vanskelig for meg å gjøre det en trenger å gjøre for å føle seg bedre. Hvordan skulle jeg ta tak i meg selv og snu om til det positive når alt bare var mørkt? Den aller verste perioden jeg var i, var når jeg bare lå i sengen dag ut og dag inn, for jeg var for sliten til å gjøre noe annet. Bedre ble det heller ikke når jeg ikke klarte å snakke ut med familien min om hvordan jeg hadde det, og det føltes ut som alle venner jeg hadde rundt meg bare trakk seg unna. På den tiden hadde jeg kjæreste som stilte opp for meg 24/7, han var der for meg når nesten ingen andre enn han stilte opp. Det å ha sykdom i familien ble for tøft for meg (en vanskelig og hard situasjon), det rammer ikke bare en person men det rammet hele familien. Når situasjonen gikk i en berg og dalbane ble det en del mye bekymringer, tårer, frykt og redsel som førte til at jeg til slutt knakk fullstendig sammen og fikk en stor depresjon.


Dette bilde forklarer utrolig godt hvordan en depresjon starter, føles og ser ut.


Dette var for 2 år siden, det virker så uvirkelig og fjernt på en måte, jeg husker så godt hva jeg gikk gjennom men litt "glemt" og gjemt i hukommelsen. Jeg kom meg sakte men sikkert ut av depresjonen, og når jeg gjorde det, var det nesten som om det var en helt annen verden. Det er utrolig hva depresjon kan gjøre med et menneske. Depresjon er ikke til å spøke med, det skal taes seriøst.. 


Ta godt vare på dere selv der ute ♥ Har dere spørsmål så gjerne spør.


Tyver druknet kattunger og raserte huset

 

Tyver druknet kattunger og raserte huset før de stakk av. Midt på lyse dagen, brøt tyv(er) seg inn i en privatbolig på Sunndalsøra. Det skulle vise seg å være verre enn som så. Mye verre. De ubudne gjestene hadde ikke nøyd seg med å plyndre og stjele. De hadde også tatt livet av tre kattunger som var bare fem uker gamle. Kattene lå druknet under en dyne i badekaret.

Jeg finner ikke ord. Hvem nå enn de hjerneskadde menneskene er, jeg hater dere! Jeg håper dere får svi skikkelig og hardt for det dere har gjort. Å gå innbrudd og herverk er frekt og respektløs, men å ta et liv av tre kattunger er så grusomt. Hva som skjer med tyven(e) bryr jeg meg ikke om, så lenge de får skikkelig straff! Jeg synes synd på huseierene som kom hjem til hjemmet sitt som har blitt begått innbrudd, herverk og tre kattunger som låg i badekaret. 

 

Jeg bor på Sunndalsøra, en liten plass som dette burde det og jeg håper det kommer frem hvem det er. Dere kan lese mer på Tidens Krav


 


 

Nå skal jeg krype under pleddet med en kopp kakao og se Supernatural, jeg må få tankene mine på noe annet. Fy faen, for noen mennesker! Brenn i helvette!!!


Å leve med sorg

Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always!

 Å miste sin mor, det værste av alt er å miste hun som fødte meg. Den vakreste av alle kvinner, den jeg elsket høyest av alt. Hun som ga meg alt, hennes kjærlighet, hennes mildhet og varme som alltid var der for meg. Hun elsket meg, var der for meg og gjorde alt som en mor skal gjøre for sitt barn. Nå er hun borte, borte for alltid. Ingen skal miste en mor i en alder av 24 år, uansett hvilken alder - en mor skal alltid være der til siste slutt. Sorgen har blitt en følgesvenn som jeg har innsett at jeg må leve med. Men jeg jobber hver dag for at den ikke skal slukke alt lyset i hverdagen min. Man kommer aldri til å slutte å sørge, man lærer seg å leve med sorgen. Det å lære seg å leve uten en mamma er veldig vanskelig, ikke umulig, men utrolig vondt og vanskelig da hun stod meg så inderlig nært. Jeg var ei skikkelig mammajente, jeg hadde en stor trygghet og når hun nå er borte, ble tryggheten borte. Å miste noen så nærme som ei mor er det værste noen kan oppleve. Livet går videre men det er et stort tomrom og et stort savn etter Mamma. Og det kommer det til å være resten av livet. Jeg må bare lære meg å leve med det, og takle det på min måte.



1 år siden er det siden mammas bortgang. I begynnelses fasen er det sjokk og mye å ta inn over seg. Når det har gått noen måneder- halvt år, og ting begynner å gå opp for deg, det er da helvette starter. Når du innser hva du har mistet og er borte for alltid, da begynner angst og panikken å slå inn. Slik har jeg det nå! Angst og panikk. Hvor enn jeg er, får jeg panikk over at jeg har mistet det kostbare, min kjære mamma. Jeg velger å kjempe denne kampen hjemme, når jeg er alene eller sammen med familien min. Jeg kjemper for å stå opp av senga om morgenen, selv om jeg aller mest har lyst til å bli der, og late som alt er som før. Dette er en daglig kamp jeg må kjempe meg gjennom hver dag. De dagene jeg ikke klarer å ta kampen, så går jeg ikke ut. For denne kampen er det bare jeg som kan ta!

Starten på et nytt kapittel

 

For knappe 1år siden var jeg i en mørk deprimert periode hvor jeg ikke hadde jobb, stor sorg og "alt" såg mørkt ut. Men nå for aller første gang, i mitt liv, har jeg nå fått meg et eget sted å bo, alene. Nysingel, står på egne ben og er selvstendig, og en lysere fremtid - dette er starten på et nytt kapittel. 

Jeg har kommet i orden, møbler og alt er på plass, jeg er på plass, og da er det i orden! Det er nå jeg får sette meg ned til å bruke tid på meg selv, samle tankene mine, og være selvstendig, det å ikke være avhengi av noen andre enn meg selv - det er ganske godt å tenke på! Når tankene kommer, alene jeg er, kjenner jeg savnet etter Mamma nær. Det å ikke kunne dele den gleden med henne at jeg er lærling i barnehage, jeg har itilegg fått meg jobb på Rema 1000, og fått meg stor og fin leilighet midt i sentrum.



Tanken slår meg ofte når jeg er alene i leiligheten min, at når det er noe jeg opplever, uansett om det er negativt eller posetivt, deler jeg den ekstra med Mamma. Men jeg vet at hun er her hos meg, og er stolt over det jeg har oppnådd. Det er så mye jeg har oppnådd på "kort tid" og nå føler jeg endelig at livet smiler til meg. Jeg har to jobber, fantastisk familie, venner og jeg har det bra med meg selv, og endelig har jeg det bedre.

 

 

Mom, another word for love. Mothers are angels on earth

I loved you yesterday, i love you still. I always have, i always will. Mom, another word for love. Mothers are angels on earth ♥ Tattoveringen min tok jeg 20 Juni 2013. Denne tattoveringen tok jeg til minne om Mammaen min som tapte kampen mot kreften April 2013. Jeg har lenge tenkt å ta en tattovering til minne om henne uansett om hun kom til å vinne kampen eller ikke. Mamma betyr så utrolig mye for meg og som nevnt i kategoreien : "tattoveringene mine" har vi mye kjærlighet, så en tattovering om mamma skulle det bli. Etter mye hjelp fra samme tattovør satt han sammen to forskjellige tekster som jeg hadde funnet, og den passet midt i blinken. Jeg er kjempe fornøyd med denne. Savnet etter Mamma er enormt, det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. 

- Vanja


Må være hjemme i 48 timer ekstra

 

Barn bør ikke i barnehagen før to døgn etter at de har sluttet å ha diare eller oppkast.


Omgangssyke (norovirus)

* Viruset som gir omganssyke smitter oftest via avføring fra personer med infeksjon.

* Dette skjer vanligvis ved at den syke, eller de som steller vedkommende, har slurvet med håndvask etter toalettbesøk.

* Noen av virusene som gir omgangssyke, kan også smitte gjennom spytt og hoste eller ved brekninger.

* Spesielt ved norovirus-infeksjoner, som er en vanlig årsak til utrbrudd i sykehus, er det vanlig med dråpesmitte i forbindelse med brekninger.

* Omganssyke smitter, lett derav navnet. I tette miljøer som i barnehager og på sykehus sprer sykdommen seg raskt til mange, både pasienter og personale.

* Barn er i tilegg spesielt utsatt for omganssyke fordi deres immunforsvar er mindre utviklet enn hos voksne.

 




Dette gjelder også for oss voksne når vi har blitt smittet. Det er ikke bare barn som må holdes hjemme, her er vi på lik linje alle sammen mener jeg. Etter litt søk på nettet fant jeg mye om hygiene i barnehage, det var desverre veldig mange barnehager som sluntrer unna med hygiene både på hos seg selv og barn. Derfor er det veldig viktig å bruke handsker når man skifter bleier, spessielt bæsjbleier, og at man da er nøye med håndvasken. Også er det veldig viktig for vaskedamene i barnehagene rundt om kring, at de vasker avdelingene godt, som både bord, stoler, stellebord, fellesdo, vinduer og gulv med grønnsåpe vann (og ikke bare drar over med en tørr mopp og tro at det er vasket)

 

 

                  Jobber dere i barnehage? Hvordan er hygienen deres der?

Hva mener dere?

Tunge og vonde dager

 Det er underlig å tenke tilbake på de dagene, den uken, hvor livet mitt ble snudd på hodet. Mamma gikk fra å være 100 % frisk til å være syk kreftpasient over natta. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går, men alikevell er det så utrolig langt unna, så fjernt. Da mamma fikk kreft, og tapte kampen, så falt verden sammen, og alt ble tomt. Målet mitt er å komme tilbke dit til den jeg var - glad og lykkelig jente som hadde det bra. Det er tungt å holde motet oppe. Nå, i skrivende øyeblikk, har jeg det ikke så bra for å være ærlig. Når man ikke klarer å stoppe gråten og de tunge tankene, trenger man hjelp. Det har gått sånn innpå meg at jeg ikke klarer å kjenne glede, og det å ha det bra. Jeg er trist og nedfor nesten hele tiden. Lettere ble det heller ikke da jeg før jul fikk depresjon - noe som også er vanskelig, men ikke umulig å komme ut av. Sorgen er med meg overalt. Den sitter i hjertet og jeg må lære meg å leve med at den er med meg på veien!



Dager hvor savnet etter deg er ubeskrivelig stort, dager hvor jeg bare lengter etter å komme etter deg. Dager hvor jeg skulle gjort hva som helst for å ha hatt deg her hos meg. Dager hvor alt jeg vil er å gjemme meg bort i håp om å se deg, dager der hvor alt går mot meg, og mørket vil ingen ende ta. Dager hvor du alltid pleide og hjelpe meg med å vende det negative til de positive. For det va du alltid så god på! Dager hvor jeg opplever noe, skulle jeg ha gjort hva som helst for at du fikk oppleve det sammen med meg. De dagene er de tyngste, og de tyngste tidene er de vanskeligste å leve. Jeg klarer ikke å beskrive hvor vondt det er at du bare er borte. Men så har jeg begynt og kjenne de dagene hvor jeg tenker tilbake og smilte vagt. De dagene jeg kan prate om deg. De dagene jeg kan prate om tingene vi skulle ha gjort, men som jeg alikevel skal fullføre, uten deg - en dag. De dagene jeg kan le av minnene, de dagene jeg kan se på bilder, uten at det skjærer i hjertet. De dagene hvor tankene om deg føles godt.. 

 

Jeg savner deg, Mamma ♥

 

12 negative tanker som holder deg igjen

 

1. Min fortid avgjør min fremtid

* Mislykkede forsøk og feil er en del av vår vekst og verdifulle erfaringer.

* Et nederlag er en midlertidig situasjon, å gi opp gjør det permanent.

 

2. Jeg bryr meg om hva de tenker om meg

* Ignorer uhøflige mennesker som snakker bak ryggen på deg, nøyaktig der de hører hjemme.

* Ekte styrke er å gå unna vås med stolthet.

 

3. Jeg skal gjøre det som gjør meg glad ?  en vakker dag

* I dag er du det eldste du noensinne har vært og det yngste du noensinne blir igjen.

* Det perfekte øyeblikk å følge dine verdier og drømmer er akkurat nå.

 

4. Jeg kan ikke, det er for sent, jeg er ikke bra nok osv

* Våre holdninger endrer kursen som til syvende og sist ikke bare bestemmer det endelige målet, men enda viktigere endrer selve reisen og erfaringene du gjør på veien.

 

5. Det er så mye som kan gå galt

* Slutt å være redd for hva som kan gå galt og begynn å tenk på hva som kan gå rett.

* Vær takknemlig for alle de positive tingene du har  - som gir næring til en enda lysere morgendag.

 

6. Jeg vil aldri tilgi deg

* Tilgi dem. Du har lært om tillit og forsiktighet når du åpner hjertet.

* Du er sterkere nå og bedre utstyrt til å finne den type kjærlighet du fortjener.

 

7. Jeg liker dem ikke fordi de er ødelagte

* Vær en som bygger opp og gir næring med et tilgivende hjerte og ser etter det beste i mennesker, og etterlater dem litt sterkere enn før.

* Ikke døm hele personen ut fra èn erfaring.

 

8. Jeg er for ulykkelig til å gjøre noen andre glad

* Lykke er en boomerang. Når du tar deg selv i å være ulykkelig, gjør noe lite som kan glede en annen. Når de smiler, vil det være vanskelig å ikke smile tilbake.

 

 9. Jeg kan ikke stole på noen

* Vi lukker ofte hjertet fordi vi ikke stoler på at vi vil overleve smerte igjen.

* Vi kan oppdage vår sanne styrke gjennom smerte og lidelse.

 

10. Alle andre gjør det, så det må være rett

* Lev DITT liv!

* Skjul aldri hvem du er.

* Eneste skam er å ha skam.

* Stå opp for det du tror på.

 

11. Det vil aldri bli bedre/ det vil aldri bli verre

* Verdsette hvert store øyeblikk.

* Ta èn dag av gangen.

* Alle øyeblikk, gode eller dårlige, varer ikke  evig.

 

12. Jeg har ikke tid til å drømme

* En virkelig tragedie i livet er å ikke ha noen drømmer å realisere.

* Du trenger ikke se hele trappa, bare ta ett steg av gangen.

 

Jeg kjenner meg selv i mange av de punktene.. 

Depresjon!

Depresjon tømmer en for energi, håp, driv og motivasjon og gjør det vanskelig for en å gjøre det en trenger å gjøre for å føle seg bedre. Men selv om det å overvinne depresjon verken er lett eller raskt gjort, er det langt i fra umulig. Behandling og helbredelse fra depresjonen begynner med å starte med små skritt og bygge seg opp "stein for stein". Å føle seg bedre tar tid, men man kan komme dit hvis man går inn for å ta små positive valg for en selv hver dag, og lar seg selv bli støttet og løftet opp av andre. Å komme seg fra en depresjon krever handling. Men å handle når man er deprimert er vanskelig. Bare tanken på å gjøre de tingene en burde gjøre for å føle seg bedre, som f.eks å trene eller finne på noe med venner, kan være utmattende i seg selv. Det er det som er den ironiske sirkelen ved depresjon. De tingene som hjelper mest, er de som er vanskeligst å gjøre. Men det er en forskjell på vanskelig og umulig, og tror man selv på dette, er dette første skritt på veien til bedring.

Du har kanskje ikke all verdens energi for øyblikket, men trolig har du nok til å gå en kort tur rundt nabolaget eller å ta mobiltelefonen og ringe noen du liker og setter pris på. Belønn deg selv for de små tingene du presser deg selv til å gjøre, og vær takknemlig for de tingene du får til. Dette skaper et mer positivt syn på en selv, livet og tilværelsen.Isolasjon og ensomhet fører bare til at depresjonen blir enda verre, slik at det er viktig å sørge for at man holder kontakten med andre mennesker selv om man er deprimert. Dette lyder lettere å gjøre enn det faktisk er, ettersom det ligger i depresjonens natur å la være strekke seg ut etter andre både for hjelp, støtte og vennskap. Tanken på å ta kontakt med selv ens nærmeste familie kan være skremmende og overveldende. Det er lett å kjenne på skammen, at man er for utslitt til å snakke eller å sosialisere. For å overvinne depresjonen er man nødt til å ta vare på seg selv. Dette inkluderer å sette av tid til ting du liker eller likte å gjøre, be om hjelp fra andre, sette grenser for seg selv for hva som er realistisk å oppnå.

Depresjon gir alt en negativ spinn. Dette inkluderer måten du ser på deg selv, situasjonen du møter og dine forventninger til framtiden. Men man kan ikke komme ut av denne onde sirkelen kun ved å "bare tenke positivt". Noe av trikset er å trene seg til å bytte ut negative tanker med mer balanserte tanker. Spør deg selv om du ville sagt det du sier til deg selv til noen andre. Hvis svaret på det er nei, er det en idikasjon på at du er for hard mot deg selv. 

Helt til slutt må det nevnes at hvis du føler at depresjonen bare blir verre og verre, bør du søke profesjonell hjelp. Å trenge profesjonell hjelp betyr ikke at du er svak. Noen ganger kan den negative tenkingen som karaktiserer depresjon få en til å føle seg som et fortapt, men depresjon kan kureres og du kan og fortjener å føle deg bedre!

 

- Vanja

Tung tid uten mamma, trenger en pause

Hei.

Det har vært en jul med mye blanda følelser, det var både tungt, og vondt å feire julen uten mamma. Det er 8 måneder siden hun døde og det er ganske sårbart og tungt for oss alle. For å være ærlig, så må jeg skrive det her (som ikke er så enkelt å dele) at jeg ikke rett og slett har det så bra. Da mamma fikk kreft fikk vi opp og nedturer, og det ble åpnet flere dører med håp som brått ble snudd til dårlige nyheter. I nesten 2 år kjempet hun tappert gjennom sykdommen. Hele situasjonen har tæret og gått innpå meg. Men en ting som jeg er utrolig glad for og som hjalp både da og nå, var at vi hadde humoren i behold, uansett hvor tungt og vond situasjonen var for både mamma og familien, var det viktig å ha humoren. Det hjalp på slike tunge tider, og det har også hjulpet mye på nå etter mammas bortgang. Har alt bare vært tårer og elendighet, så har det bare blitt enda værre i ettertid. Kjærligheten vi har i familien har også vært vitkig, kjærlighet til hverandre er noe vi har hatt hele livet, omsorg og kjærligheten. Det var slik vi var, omsorgsfull og morsom familie med mye kjærlighet.

 

 ♥

 

Det har vært en utrolig tøff tid , og det er enda tøffere nå som mamma døde i fra oss. Jeg trenger tid, mye tid på meg selv for å lære meg å takle sorgen, og det å leve uten mammaen min. Det er på slike dager som julen, bursdagen hennes, datoen hun døde og ikke minst hverdagen man kjenner og merker at det er noe som mangler, og blir påmint at hun er borte for alltid. Jeg savner å snakke med henne om alt mulig, savner den smittsomme artige latteren, utstrålingen og kjærligheten hun hadde til familien sin. Jeg savner å ha en mamma i livet, jeg er 24 år og det er alt for tidlig å miste sin mor. Alt er uvirkelig, vanskelig å forstå og så sårt å innse at hun er revet bort. Det er vanskelig å skjønne det, alt føles ut som et mareritt jeg ikke våkner i fra. En datter's mareritt. Hun var alt for meg, hun var alt for oss alle. Hun var ikke bare en god mor, men også et fantastisk menneske. Jeg er stolt over å si at dette er mammaen min! Hun stod meg nært, og hun har stilt opp for oss 100%. Hun har vært en utrolig god mamma. Livet blir aldri det samme. Dagen da jeg mistet henne, mistet jeg en del av meg selv. 

 

 

Jeg trenger en pause....

Fast and the furious stjerne død

 

En utrolig trist nyhet å se artikler på facebook om at en av mine favoritt skuespiller er død. Det er ikke første gang det svirrer usanne rykter om kjendiser er død, men desverre er denne gangen sanne rykter. Hollywood er i stor sorg og veldig mange kjendiser har twitret om tragedien. Jeg husker den første fast and the furious filmen, det var uten tvil om at jeg digget både filmen(e) og Paul Walker, og Vin Diesel som også er en av mine favoritter. Dette var en trist nyhet å lese.

 

RIP Paul Walker ♥









 


Det som foregår på innsiden..

 

Hei.. Jeg vil gjerne dele mine tanker og følelser, hvordan jeg har det. og i hverdagen etter at jeg mistet Mammaen min. Jeg har valgt å skrive og dele dette med dere for min egen del, og dette er ikke bare bare å skrive om..

 

Ingen vet eller kan forestille seg hvordan det er å miste noen så nærme. Og ingen kan forestille seg hvordan jeg har det, og det jeg gjennomgår. I dag var det en utrolig tung dag (det går bedre nå mye takket være kjæresten) jeg var lei meg og jeg gråt hele tiden. Å kjenne på savnet etter Mamma er ekstremt tungt, og jeg får ikke gjort noe med det. Jeg må med tiden lære å leve med savnet og sorgen. det som er så fint synes jeg, er at jeg får sett henne i drømmene mine, hun dukker stadig opp, og det gjør godt for meg å vite at hun er med meg, selv i drømmer.



Andre ting som er veldig sårt og som jeg blir skikkelig lei meg og skuffet over er de du trodde var gode venninner og kompiser, som jeg nå ikke hører noe i fra eller sjelden gang. Etter Mamma's bortgang skyvet folk seg unna. De kunne være der for meg i starten, men etter maks ei uke hørte jeg ikke noe fra de. Jeg kan ikke ringe eller sende meld til alle for å si hvordan jeg har det når det er så enkelt å tenke : at hun må ha det jævli, og ja det hadde jeg. Tilbringe tid med familien og slekt var det som sto aller høyest, planlegging av begravelse tok mye av tid og energi. Hvis folk tenker og synes det er tungt for dem å være der for meg, hvordan er det da for meg? Det er jeg som har mistet en mamma, jeg har ikke hun i livet mitt lenger som vennene mine har. Det er jeg som sitter igjen med et enormt tomrom, savn og ikke minst sorg. Jeg føler meg så svak og hjelpeløs, og sårbar.

 

Jeg savner deg, elsker deg, og jeg tenker på deg hver dag, Mamma ♥






Bonfire hearts

 

This world is getting colder. Strangers passing by. No one offers you a shoulder. No one looks you in the eye. But I’ve been looking at you for a long, long time. Just trying to break through, trying to make you mine. Everybody wants a flame, they don’t want to get burnt
Well today is our turn.


Days like these lead to nights like this leads to love like ours, you light a spark in my bonfire heart. People like us, we don’t need that much.
Just someone that starts, starts a spark in our bonfire hearts ♥

 


En sterk tekst som får deg til å tenke

 

Hei skjønninger ♥ Tenkte å dele en tekst med dere, en sterk tekst som får de fleste til å tenke - håper jeg. Jeg har hatt to kaniner og aldri i verden har de levd innestengt i kaninbur. Her har de fått bodd fritt på vaskerommet hvor de fikk en plass å gjemme seg, hoppe og springe. Buret ble brukt til å gå på do i, spise og slappe av etter som hva de selv ville. Å se kaniner bo innestengt i et bur er et trist syn, og heller er det ikke sundt for kaninen! Så tenk dere godt om før dere skaffer dere kanin, generelt sett dyr.

 

En sterk tekst som får deg til å tenke :

Jeg sitter i buret og vet godt så vel, at atter en dag går på ny mot en kveld. Jeg ser ut av buret år etter år, kun mat, stell og drikke er alt jeg får. Den tid er forbi da barn holdt meg tet. Det er lenge siden de gikk både lei og trett. Jeg hørte foreldre som mase og sa : du lovet å stelle dyret vi deg ga. Alikevel sitter jeg her og sturer. Jeg har så inderlig lyst på grønne turer. Kjenne smaken og lukten av gress og av jord. Men det er det slutt på nå som jeg har blitt stor. Jeg glemmer aldri den gode tiden som var. Da jeg lekte ute, fikk masse kos og var så glad. Met ett så var det hele over. Hva er livet mitt nå, her jeg bare spiser og sover?

 

Jeg har sett samme landskap, hver eneste bit av den. Studert årstider, sommer, vår, høst og vinteren. Jeg har sett meg lei og trøtt. Jeg vil ut av dette buret som jeg sitter i støtt. Er dette det livet dere vil jeg skal ha? Tror dere virkelig dette livet gjør meg glad? Men en dag vil hjertet slutte å sl. taktfast som det har gjort år etter år. Frem til da vil jeg håpe og tro og be, om at de som hentet meg atter vil se. Hvilken fantastisk skapning jeg er i det? År etter år går av sted. 

 

Til minne om alle de dyrene som dør uten å få et optimalt liv.

 

 

Hva synes dere om teksta?

Og hva mener dere om at kanin(er) lever livet sitt innestengt i et bur dag ut og dag inn?

Wrecking Ball

Hei og god kveld mine venner!

 

Sitter i sengen å spiser pistasj nøtter og hører på Miley Cyrus med Wrecking ball. Hun har forandret seg enormt fra å være søt og "uskyldig" til å være kul men også kvalmende på samme tid. Har alltid likt Miley men jeg er ikke noen fan av tungebruken og twerkingen hennes.. Wrecking Ball hørte jeg for første gang i dusjen og syntes med en gang at den var kul. Jeg var på vei til å ta tak i mobilen min for å finne ut hvem som sang, men jeg skjønte også fort at det måtte være Miley. Det hørtes iallefall slik ut og jeg hadde rett - det var hun. Sangen digger jeg fortsatt.

 

 

 

Hva synes dere om sangen og Miley?

 


 




 

HÅR INSPIRASJON

Hei igjen lesere... ÅÅÅÅHHH :) jeg misunner folk som kler slike hårfarger. Uansett om jeg ikke hadde kledd i alle regnbuens farger (nesten) så er det jo ganske stilig da, ikke sant? Jeg får skikkelig inspirasjon, og har nesten litt lyst til å farge håret lillarødt. 

Se de to nederste til venstre. Hvor kul hårfarge er ikke det?? Fikk nesten litt lyst til å prøve ut dette.. MEN hadde jeg kommet til å kledd det?

 

Bilde nr 3 fra venstre. Kjempe stilig med svart hår og mørk rosa i tuppene





Hva synes dere om slike hår inspirasjon?






Hei, mitt navn er narkotika

Denne historien er faktisk realiteten, bør leses..!!

 

Hei, mitt navn er narkotika. 

Jeg ødelegger hjem, får familier fra hverandre, jeg tar dine barn og det er i grunnen bare begynnelsen. Jeg er dyrere enn diamanter og mer verdt enn gull. Den sorg jeg medfører er helt uten sammenligning. Hvis du har bruk for meg eller lyst på meg, er jeg lett å finne. Jeg finnes over alt rundt deg på skoler og i byer. Jeg bor smmen med de rike og lever side om side med de fattige. Min makt er lidelse og avmakt. Prøv meg bare en gang og du vil se at du aldri kan slippe fri. Jeg vil være parat til neste gang du har bruk for meg, inntil du ikke kan slippe meg. Til slutt vil jeg eie din sjel.



 

Når jeg først har deg vil du stjele og lyve. Du vil gjøre hva som helst for å følge meg en gang til, en gang til og enda en gang. De forbrytelser du vil begå for min narkotiske sjarm, vil gjøre alt verdt det. Du vil lyve for kvinnen som fødte deg og stjele fra fin far. Og når du ser hvor vondt det gjør dem og hvor trist de er, burde du bli trist. Men det gjør du ikke, for din moral og fornuft er bedøvet. Venner og dine penger. Så du til slutt kan være alene med meg og kun meg. Jeg tar og tar til du ikke har mer og gi, så naiv og ubevisst som du er, tror du at du får så mye igjen. Du er veldig heldig om du er i live når jeg er ferdig med deg.

 



Trist og fælt å lese. Hva får folk til å begynne med narkotika? Fant denne teksten på facebook. Synes dette var bra skrevet og fikk frem poenget i historien, så jeg har ikke skrevet den selv! :)


Del gjerne videre..


 

Q : Hva synes dere om historien og narkotika 

Hvis menn fikk menstruasjon

Hvis med fikk menstruasjon hadde det kanskje ikke vært så bra. For det finnes ingen grenser på hva menn er stolte av! Jeg tror de ville skrytt av hvem det var som blødde best, og om hvor vondt det gjorde, og hvem som tålte aller mest. Og en gang i måneden ville mannfolk ha en uke fri og synes synd på seg selv er no' som virkelig tar tid. Det ville bli reklame for tøff og hard tampong, med fengende navn som "Bløder'n", "Rambo", og "James Bond". Og størrelser som "Mini" og "Normal" vil gå ut av produksjon. For kun "ekstra large" holder ved en mannlig menstruasjon. Ja, da ville mannfolka hatt enda mer å skryte av.

 

 

 

VANJA SØYSETH BRONNES
Denne bloggen, www.vsb.blogg.no - drives, og er skrevet av Vanja Søyseth Bronnes. Det tillates ikke kopiering av eget innhold, uten avtale. Om du ønsker å ta kontakt, send epost til dinepost@mail.no


ARKIV
Mai 2017, Mars 2017, Januar 2017, Desember 2016, Oktober 2016, September 2016, August 2016, Juni 2016, Mars 2016, Februar 2016, Januar 2016, November 2015, Oktober 2015, September 2015, August 2015, Juli 2015, Juni 2015, Mai 2015, April 2015, Mars 2015, Februar 2015, Januar 2015, Desember 2014, November 2014, Oktober 2014, September 2014, August 2014, Juli 2014, Juni 2014, Mai 2014, Mars 2014, Februar 2014, Januar 2014, Desember 2013, November 2013, Oktober 2013, September 2013,
Design og koding: www.crazybeautiful.design
hits