Mitt livs tøffeste kamp

Jeg har skrevet et innlegg om dette før på bloggen min, og vil gjerne skrive det igjen. Etter at livet ble snudd opp ned da mamma fikk kreft, og fikk oppleve kreften på nært hold, fikk jeg angst og depresjon. Jeg måtte tilslutt oppsøke hjelp.

 

For noen år siden var jeg i en mørk depresjon som jeg aldri trodde at jeg skulle klare å komme meg ut av. På den tiden hadde jeg tatt pause fra jobben da jeg ikke var i stand til å jobbe. Jeg lå lys våken hele natten, tankene tok fullstendig overhånd, skapte kaos og uro. Jeg var psykisk sliten og trist hele tiden. Depresjonen tømte meg for energi, og motivasjon til å gjøre noe var borte. Det ble vanskelig for meg å gjøre det en trenger å gjøre for å føle seg bedre. Hvordan skulle jeg ta tak i meg selv og snu om til det positive når alt bare var mørkt og trist? Jeg så ingen lys i tunnelen. Alt var bare mørkt og trist, og jeg fungerte ikke. Jeg følte meg ensom og alene. Jeg hadde vanskeligheter å snakke med familien min om depresjonen. Jeg følte at jeg var til bry da det var mer enn nok med sykdommen til mamma. Det å ha sykdom i familien ble for tøft for meg, jeg fikk en psykisk knekk. Det rammer ikke bare en person, men det rammet hele familien. Når situasjonen gikk i en berg og dalbane ble det en del mye bekymringer, tårer, frykt og redsel som førte til at jeg til slutt knakk fullstendig sammen og fikk depresjon. 



23.04.13 sovnet mamma stille inn. Det å komme seg ut av en depresjon og sorg må ha vært den tøffeste kampen jeg har hatt i hele mitt liv. En depresjon er ikke en dårlig dag, en dårlig uke eller en dårlig periode. Alt blir mørk, og trist, og man finner ikke lyspunktet med livet. Det å ha depresjon er ikke til å spøke med, det skal taes på alvor! Selv om det å overvinne depresjon ikke er lett eller raskt gjort, er det langt i fra umulig. Behandling og helbredelse fra depresjonen begynner med å starte med små skritt, og bygge seg opp "stein for stein". Å føle seg bedre tar tid, men man kan komme dit hvis man går inn for å ta små positive valg for en selv hver dag, og lar seg selv bli støttet og løftet opp av andre. Å komme seg fra en depresjon krever handling. Men å handle når man er deprimert er vanskelig. Bare tanken på å gjøre de tingene en burde gjøre for å føle seg bedre, som f.eks å trene, eller finne på noe med venner, kan være utmattende i seg selv. Det er det som er den ironiske sirkelen ved depresjon. De tingene som hjelper mest, er de som er vanskeligst å gjøre. Men det er en forskjell på vanskelig og umulig, og tror man selv på dette, er dette første skritt på veien. Ha tro på deg selv og snakk med noen!




 

Når jeg skriver om depresjonen og sorgen, så virker det så fjernt. Litt "rart" å tenke på hva jeg har gått gjennom, og hvordan jeg har det nå. Det er selvfølgelig dager som er tunge, og jeg kjenner ekstra på sorgen etter mammas bortgang, men sorgen er ikke så tung å bære nå som det var da. Jeg kom meg sakte men sikkert ut av depresjonen, med god hjelp, så jeg tilslutt lyset i enden av tunnelen.

serie tips : Riverdale


 

For noen uker siden begynte jeg å se en ny serie som har kommet ut på Netflix. Jeg likte serien veldig godt at jeg ble ferdig på en dag. Riverdale handler om et mord av skolens populære quarterback, Jason Blossom. Intriger, trekantdrama og hemmeligheter som gjør denne serien til et spennende dramathriller det absolutt er verdt å få med seg. Archie som er skolens kjekkas og den nye fotballstjerna. Betty som spiller bestevenninnen og naboen til Archie. Victoria, kommer flyttende inn i byen fra New York og Jughead spiller Archies gamle venn og en av skolens "outkast" Og til slutt har vi den rike og populære Cheryl Blossom, skolens bitch. Hun er utrolig vakker og ekstremt slu. Men etter at broren hennes, Jason ble funnet brutalt drept har Cheryl hatt mye å stri med. Jasons død går som en rød tråd gjennom hele serien



 

Dette er faen ikke greit

Hei!

På lørdag, sist helg opplevde jeg en ekkel og en ubehagelig situasjon. Jeg stod utenfor utestedet å pratet med en jeg kjenner som satt i russebilen. Mens jeg pratet kom 3-4 fulle menn bort og lurte på om de (russene) kunne kjøre de en plass. Plutselig kjente jeg ei hånd som strøk meg på rumpa, og snudde meg for å se hvem den skyldige var. Det hele skjedde så fort at jeg fikk ikke med meg hvem av de som gjorde det. Jeg sa klart i fra at den som tok meg på rumpa får slutte med en eneste gang, for dette er faen ikke greit. Nok en gang skjedde det, ikke en gang til men hele tre ganger, tre ganger var nok til at jeg måtte fysisk skubbe mannen bort fra meg og be han om å gi seg. Det var like før jeg ga han en smekk i trynet. Hvorfor holder det ikke med å si fra? Hvorfor skal man forsvare seg med å måtte skubbe vekk en voksen mann? Og hvorfor tror mannfolk (og nå greier jeg ikke alle under en kam) å tro at dette er greit? Det hjalp ikke at jeg sa i fra. Han var godt voksen til at han kunne ha vært faren min. Hele den situasjonen var ekstremt ubehagelig og ekkel. Jeg hadde en stor klump i magen og tårene presset på resten av kvelden. Enn at kompisene til mannen bare stod der og så på, hverken sa eller gjorde ingenting. De syntes vel at det var greit. Du er jo så fin svarte han tilbake da jeg ba han om å gi faen i å ta på meg. Hva er det som får folk til å tro at de fritt kan ta på kvinner på den måten? Det er ingen unnskyldning å klå på noen som helst selv om man har drukket alkohol. Jeg er drittlei av at menn ser på oss kvinner som eiendom eller objekter! Enkelte har ikke sperrer. Jeg blir både sint og skuffet. 

Ikke bry deg om hva andre tenker og mener

Hei!

Etter mitt lille fravær er jeg nå tilbake, tror jeg. Jeg har gått mye runder med meg selv om jeg skal blogge eller ikke, og jeg har kommet frem til at jeg ikke tør. Det er ikke bare skrivesperre som er problemet. Jeg tør ikke fordi jeg rett og slett tenker for mye på hva andre mener og synes om bloggen min, og hva jeg skriver om. Jeg møtte ei kjempe søt og hyggelig russejente på lørdag i helgen, som fortalte meg at hun leser bloggen min (noe så koselig å få høre) Hun kom med noen gode tips og et godt poeng. Hun fortalte meg at dette er jo din blogg, dine tanker, meninger og dine følelser du skriver om. Ikke bry deg om hva andre tenker og ikke vær redd for å skrive. Hun har jo faktisk et godt poeng. Hvorfor skal jeg være redd? jeg må rett og slett ikke frykte å skrive om ting som måtte falle meg inn. Jeg ble utrolig glad for den praten vi hadde, hun var ærlig og åpen, virker som ei hærlig jente selv om jeg bare har møtt henne en gang på lørdag. Jeg skal ta et tak i meg selv, tørre å prøve.

 



 

VANJA SØYSETH BRONNES
Denne bloggen, www.vsb.blogg.no - drives, og er skrevet av Vanja Søyseth Bronnes. Det tillates ikke kopiering av eget innhold, uten avtale. Om du ønsker å ta kontakt, send epost til dinepost@mail.no


ARKIV
Mai 2017, Mars 2017, Januar 2017, Desember 2016, Oktober 2016, September 2016, August 2016, Juni 2016, Mars 2016, Februar 2016, Januar 2016, November 2015, Oktober 2015, September 2015, August 2015, Juli 2015, Juni 2015, Mai 2015, April 2015, Mars 2015, Februar 2015, Januar 2015, Desember 2014, November 2014, Oktober 2014, September 2014, August 2014, Juli 2014, Juni 2014, Mai 2014, Mars 2014, Februar 2014, Januar 2014, Desember 2013, November 2013, Oktober 2013, September 2013,
Design og koding: www.crazybeautiful.design
hits