Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always!
Å miste sin mor, det værste av alt er å miste hun som fødte meg. Den vakreste av alle kvinner, den jeg elsket høyest av alt. Hun som ga meg alt, hennes kjærlighet, hennes mildhet og varme som alltid var der for meg. Hun elsket meg, var der for meg og gjorde alt som en mor skal gjøre for sitt barn. Nå er hun borte, borte for alltid. Ingen skal miste en mor i en alder av 24 år, uansett hvilken alder – en mor skal alltid være der til siste slutt. Sorgen har blitt en følgesvenn som jeg har innsett at jeg må leve med. Men jeg jobber hver dag for at den ikke skal slukke alt lyset i hverdagen min. Man kommer aldri til å slutte å sørge, man lærer seg å leve med sorgen. Det å lære seg å leve uten en mamma er veldig vanskelig, ikke umulig, men utrolig vondt og vanskelig da hun stod meg så inderlig nært. Jeg var ei skikkelig mammajente, jeg hadde en stor trygghet og når hun nå er borte, ble tryggheten borte. Å miste noen så nærme som ei mor er det værste noen kan oppleve. Livet går videre men det er et stort tomrom og et stort savn etter Mamma. Og det kommer det til å være resten av livet. Jeg må bare lære meg å leve med det, og takle det på min måte.
1 år siden er det siden mammas bortgang. I begynnelses fasen er det sjokk og mye å ta inn over seg. Når det har gått noen måneder- halvt år, og ting begynner å gå opp for deg, det er da helvette starter. Når du innser hva du har mistet og er borte for alltid, da begynner angst og panikken å slå inn. Slik har jeg det nå! Angst og panikk. Hvor enn jeg er, får jeg panikk over at jeg har mistet det kostbare, min kjære mamma. Jeg velger å kjempe denne kampen hjemme, når jeg er alene eller sammen med familien min. Jeg kjemper for å stå opp av senga om morgenen, selv om jeg aller mest har lyst til å bli der, og late som alt er som før. Dette er en daglig kamp jeg må kjempe meg gjennom hver dag. De dagene jeg ikke klarer å ta kampen, så går jeg ikke ut. For denne kampen er det bare jeg som kan ta!
Jeg sitter her å griner etter å ha lest dette, jeg vet akkurat hva du føler! Jeg har opplevd dette selv, kanskje ikke på samme måte. Du fikk en sjanse til å bli kjent med din vakre mor, jeg husker min så vidt..noe som er så utrolig leit. Jeg blir 17 i desember, å moren min gikk bort i 2002 jeg hadde omtrent akkurat fylt fire år. Selv om jeg er yngre en deg, så kan du bare ta kontakt med meg om du lurer på noe. Jeg har levd et liv uten en mor, og en far som har en godartet svulst i hjernen. Så han har ikke jobbet på mange mange år. Så oppveksten min har ikke vært den letteste selv om pappa alltid har vært der for meg. Men jeg har alltid bekymret meg for at svulsten til pappa skal vokse og gjøre skade for han.
Hvis du vil kan du bare kontakte meg via bloggen eller sende en mail til [email protected]
Jeg sier bare en siste ting; Stå på videre selv om det er tungt, moren din vil alltid være med deg samme hva <3
Stine Anette: Jeg er så lei meg på dine vegne over at du mistet moren din, og at faren din har en godartet svulst i hjernen. Det er klart at man går med en konstan bekymring over seg:/
Jeg blir både rørt og glad over det du skriver til meg, setter pris på gode og fine ord <3 Det kan jeg gjøre 🙂 Du må også stå på og moren din ville ha vært så stolt over deg <3
Klem
Vet så godt hvordan du har det, er så vondt og måtte leve uten mamman sin. Jeg var akkurat fylt 13 år når jeg mistet mamma.
Sender deg en kjempe god klem. stå på <3
Kristin: Veldig trist å høre 🙁 <3
Sender deg varme tanker. Klem <3
Jeg er helt annerledes, jeg hadde likt det bedre om foreldrene mine ikke eksisterte.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig for deg å ta inn dette med døden, det er vel derfor så mange folk er religiøse, de prøver rett og slett å late som at de som de har mistet fortsatt eksisterer. Den eneste jeg noen gang har hatt god kontakt med som da var bestemoren min er dø for lenge siden. Jeg tror det kan hjelpe deg å endre din livsfilosofi drastisk.